Det er kapittelet jeg sendte ut 2021-03-31, med tittelen "Japan er ikke forskjellig fra et lam som går ut til en stekekjøttfest holdt av ulver."
Shohei Nagatsuji skrev en uregelmessig artikkel i Sankei Shimbun med tittelen "Solomons hette."
Følgende er en artikkel i dagens Sankei Shimbun med tittelen "The Real Face of the Climate Crisis: Japan Will Synke if We Are Fireed Up.
Det er et must-lese, ikke bare for japanske borgere, men for mennesker over hele verden.
Med tilbakekomsten av USA til Paris-avtalen om forebyggende tiltak mot global oppvarming, øker bevegelsen mot et «avkarbonisert samfunn» fart, spesielt i USA og Europa.
I oktober i fjor erklærte Japan at "praktisk talt null klimagassutslipp innen 2010," vil bli tvunget til å legge til sitt 30-årige reduksjonsmål på klimatoppmøtet i april og andre fora.
Mottiltak for global oppvarming og økonomiske aktiviteter er to sider av samme sak.
Hvis Japan går til internasjonale forhandlinger om reduksjoner av CO2-utslipp ved å sammenligne høyden på målene, vil skjebnen til det japanske samfunnet være i dets egne hender.
Bakgrunn for global oppvarmingsteori
FNs mellomstatlige panel for klimaendringer (IPCC) understreker at den globale gjennomsnittstemperaturen øker.
Tempoet er imidlertid bare rundt 0,7 grader celsius per 100 år.
IPCC tilskriver årsaken økt atmosfærisk CO2, men globale temperaturer svinger naturlig.
På 1970-tallet var det bekymring for global avkjøling.
Teorien om global oppvarming dukket opp for å erstatte slutten av den kalde krigen rundt 1990.
De første stemmene kom fra U.K.
Noen analytikere mener at EU (EU) prøvde å undertrykke den uavhengige drivkraften til USA, som hadde vunnet den kalde krigen, ved å redusere CO2-utslippene.
Ingen kan benekte jordens betydning.
Teorien om global oppvarmingstrussel har tatt verden med storm, noe som førte til opprettelsen av IPCC i 1988 og vedtakelsen av rammekonvensjonen om klimaendringer i 1992.
Det var ikke før i 1997 at «Kyoto-protokollen», der bare utviklede land er forpliktet til å redusere CO2-utslipp, ble født.
Byrden med CO2-reduksjon fastsatt i protokollen favoriserte imidlertid Europa og stilte Japan dårligere.
Byrden med å redusere CO2-utslippene under protokollen favoriserte imidlertid Europa og stilte Japan dårligere.
USA krevde en høyere reduksjonsrate fra Japan og trakk seg fra protokollen.
Forhandlingene var forferdelige fordi USAs visepresident Al Gore, som deltok på Kyoto-konferansen, var klar fra begynnelsen av at USA ikke ville delta i protokollen.
Kyoto-protokollen, som hadde vært i fare, trådte endelig i kraft i 2005.
Det var et resultat av Russlands president Vladimir Putins forsøk på å presse gjennom prosessen.
Ikke bare E.U. men også Russland innså fordelene med kvotehandel.
I løpet av Kyoto-protokollen kjøpte Japan utslippskvoter fra utlandet.
Kina, en betydelig utslippskilde, kjøpte miljøteknologi fra Japan og andre land under latterlig gunstige vilkår uten å måtte redusere utslippene.
Energirevolusjonen er krig
I år er det 30 år siden rammekonvensjonen om klimaendringer ble vedtatt.
I dag har generasjonen under 40 hørt om global oppvarming forårsaket av CO2 siden barndommen.
Ikke rart at de frykter helvete med global oppvarming.
Greta Thunberg, ungdomsrepresentant, kan være en slik person.
Under president Biden har USA vist sin forpliktelse til overgangen til et avkarbonisert samfunn ved å gå tilbake til Paris-avtalen, som de hadde trukket seg fra under Trump-administrasjonen.
Klimatoppmøtet som Mr. Biden vil holde 22. april kan ha som mål å gjenvinne kontrollen over tiltak fra europeiske land og koble dem til den nye industrielle revolusjonen på en måte som er gunstig for USA.
I henhold til Paris-avtalen, som erstattet Kyoto-protokollen, har Japan lovet å redusere sine CO2-utslipp med 26 % i FY2030 sammenlignet med FY13-nivået. Likevel øker det internasjonale presset nå for å øke målet.
Hvordan har Japan tenkt å oppnå dette målet når til og med reduksjonen på 6 % under Kyoto-protokollen var så utfordrende?
Selv om den økonomiske krigen utløst av CO2 har begynt, prøver Japan for tiden å delta på klimatoppmøtet uten noen følelse av spenning.
Et eksempel på krigen er Japans vindstorm over hybridbiler (H.V.s).
Toyotas Prius, introdusert omtrent samtidig som Kyoto-protokollen ble vedtatt, vakte verdens oppmerksomhet som et miljøvennlig kjøretøy. Likevel, under Paris-avtalen, kan den bli fortrengt av elektriske kjøretøy (EVS) som en type bensindrevet bil.
Japans primærindustri står overfor en krise, men det er liten følelse av krise.
Den europeiske union (EU) og Storbritannia har annonsert at de vil øke reduksjonene for 30-årsmålet. Likevel har begge satt basisåret til 1990, samme år som Kyoto-protokollen, som er gunstig for begge fester.
Hvis Japan kunngjør urimelige reduksjonsmål for å vinne ros fra USA, Europa og andre land, vil Japan bli offer for det internasjonale samfunnet.
Det er ikke forskjellig fra et lam som går på en kjøttstekfest holdt av ulv.
Japans hovedkurs bør være å følge veien for utslippsreduksjoner gjennom teknologisk samarbeid med utviklingsland.
I motsetning til den ideologiserte «klimakrisen» er de mektige nasjonene fokusert på utviklingen av Arktis.
Den hvite isen i Polhavet er jordens kjølesystem. Likevel, ved å bruke tynningen av isen som en mulighet, skynder de seg å åpne skipsruter ved å skyte ut isbrytere og løper til og med for å skaffe undersjøiske ressurser.
Ønsket om å forhindre global oppvarming, som er uerstattelig, har vært gjemt bak det edle oppfordringen om å «forebygge global oppvarming» og titter nå frem fra havisen.
IPCC er heller ikke klar over utviklingen av Polhavet.
Det kan også lukte ønsket fra fornybar energiindustrien bak utelukkelsen av H.V.-er og kullkraftproduksjon.
Dekarbonisering er intet mindre enn en energirevolusjon.
Revolusjoner er nådeløse.
Innovasjon som følger med endring kan forventes, men Japan bør ikke brukes som et springbrett.
drevet av «klimakrisen» faller vi inn i en «økonomisk krise».
Parisavtalens massive bølge vil overgå Kyoto-protokollen.
Shohei Nagatsuji skrev en uregelmessig artikkel i Sankei Shimbun med tittelen "Solomons hette."
Følgende er en artikkel i dagens Sankei Shimbun med tittelen "The Real Face of the Climate Crisis: Japan Will Synke if We Are Fireed Up.
Det er et must-lese, ikke bare for japanske borgere, men for mennesker over hele verden.
Med tilbakekomsten av USA til Paris-avtalen om forebyggende tiltak mot global oppvarming, øker bevegelsen mot et «avkarbonisert samfunn» fart, spesielt i USA og Europa.
I oktober i fjor erklærte Japan at "praktisk talt null klimagassutslipp innen 2010," vil bli tvunget til å legge til sitt 30-årige reduksjonsmål på klimatoppmøtet i april og andre fora.
Mottiltak for global oppvarming og økonomiske aktiviteter er to sider av samme sak.
Hvis Japan går til internasjonale forhandlinger om reduksjoner av CO2-utslipp ved å sammenligne høyden på målene, vil skjebnen til det japanske samfunnet være i dets egne hender.
Bakgrunn for global oppvarmingsteori
FNs mellomstatlige panel for klimaendringer (IPCC) understreker at den globale gjennomsnittstemperaturen øker.
Tempoet er imidlertid bare rundt 0,7 grader celsius per 100 år.
IPCC tilskriver årsaken økt atmosfærisk CO2, men globale temperaturer svinger naturlig.
På 1970-tallet var det bekymring for global avkjøling.
Teorien om global oppvarming dukket opp for å erstatte slutten av den kalde krigen rundt 1990.
De første stemmene kom fra U.K.
Noen analytikere mener at EU (EU) prøvde å undertrykke den uavhengige drivkraften til USA, som hadde vunnet den kalde krigen, ved å redusere CO2-utslippene.
Ingen kan benekte jordens betydning.
Teorien om global oppvarmingstrussel har tatt verden med storm, noe som førte til opprettelsen av IPCC i 1988 og vedtakelsen av rammekonvensjonen om klimaendringer i 1992.
Det var ikke før i 1997 at «Kyoto-protokollen», der bare utviklede land er forpliktet til å redusere CO2-utslipp, ble født.
Byrden med CO2-reduksjon fastsatt i protokollen favoriserte imidlertid Europa og stilte Japan dårligere.
Byrden med å redusere CO2-utslippene under protokollen favoriserte imidlertid Europa og stilte Japan dårligere.
USA krevde en høyere reduksjonsrate fra Japan og trakk seg fra protokollen.
Forhandlingene var forferdelige fordi USAs visepresident Al Gore, som deltok på Kyoto-konferansen, var klar fra begynnelsen av at USA ikke ville delta i protokollen.
Kyoto-protokollen, som hadde vært i fare, trådte endelig i kraft i 2005.
Det var et resultat av Russlands president Vladimir Putins forsøk på å presse gjennom prosessen.
Ikke bare E.U. men også Russland innså fordelene med kvotehandel.
I løpet av Kyoto-protokollen kjøpte Japan utslippskvoter fra utlandet.
Kina, en betydelig utslippskilde, kjøpte miljøteknologi fra Japan og andre land under latterlig gunstige vilkår uten å måtte redusere utslippene.
Energirevolusjonen er krig
I år er det 30 år siden rammekonvensjonen om klimaendringer ble vedtatt.
I dag har generasjonen under 40 hørt om global oppvarming forårsaket av CO2 siden barndommen.
Ikke rart at de frykter helvete med global oppvarming.
Greta Thunberg, ungdomsrepresentant, kan være en slik person.
Under president Biden har USA vist sin forpliktelse til overgangen til et avkarbonisert samfunn ved å gå tilbake til Paris-avtalen, som de hadde trukket seg fra under Trump-administrasjonen.
Klimatoppmøtet som Mr. Biden vil holde 22. april kan ha som mål å gjenvinne kontrollen over tiltak fra europeiske land og koble dem til den nye industrielle revolusjonen på en måte som er gunstig for USA.
I henhold til Paris-avtalen, som erstattet Kyoto-protokollen, har Japan lovet å redusere sine CO2-utslipp med 26 % i FY2030 sammenlignet med FY13-nivået. Likevel øker det internasjonale presset nå for å øke målet.
Hvordan har Japan tenkt å oppnå dette målet når til og med reduksjonen på 6 % under Kyoto-protokollen var så utfordrende?
Selv om den økonomiske krigen utløst av CO2 har begynt, prøver Japan for tiden å delta på klimatoppmøtet uten noen følelse av spenning.
Et eksempel på krigen er Japans vindstorm over hybridbiler (H.V.s).
Toyotas Prius, introdusert omtrent samtidig som Kyoto-protokollen ble vedtatt, vakte verdens oppmerksomhet som et miljøvennlig kjøretøy. Likevel, under Paris-avtalen, kan den bli fortrengt av elektriske kjøretøy (EVS) som en type bensindrevet bil.
Japans primærindustri står overfor en krise, men det er liten følelse av krise.
Den europeiske union (EU) og Storbritannia har annonsert at de vil øke reduksjonene for 30-årsmålet. Likevel har begge satt basisåret til 1990, samme år som Kyoto-protokollen, som er gunstig for begge fester.
Hvis Japan kunngjør urimelige reduksjonsmål for å vinne ros fra USA, Europa og andre land, vil Japan bli offer for det internasjonale samfunnet.
Det er ikke forskjellig fra et lam som går på en kjøttstekfest holdt av ulv.
Japans hovedkurs bør være å følge veien for utslippsreduksjoner gjennom teknologisk samarbeid med utviklingsland.
I motsetning til den ideologiserte «klimakrisen» er de mektige nasjonene fokusert på utviklingen av Arktis.
Den hvite isen i Polhavet er jordens kjølesystem. Likevel, ved å bruke tynningen av isen som en mulighet, skynder de seg å åpne skipsruter ved å skyte ut isbrytere og løper til og med for å skaffe undersjøiske ressurser.
Ønsket om å forhindre global oppvarming, som er uerstattelig, har vært gjemt bak det edle oppfordringen om å «forebygge global oppvarming» og titter nå frem fra havisen.
IPCC er heller ikke klar over utviklingen av Polhavet.
Det kan også lukte ønsket fra fornybar energiindustrien bak utelukkelsen av H.V.-er og kullkraftproduksjon.
Dekarbonisering er intet mindre enn en energirevolusjon.
Revolusjoner er nådeløse.
Innovasjon som følger med endring kan forventes, men Japan bør ikke brukes som et springbrett.
drevet av «klimakrisen» faller vi inn i en «økonomisk krise».
Parisavtalens massive bølge vil overgå Kyoto-protokollen.
