Det følgende er hentet fra en artikkel av Daigo Matsuura, tidligere medlem av Representantenes hus, som sto på trykk i 1. juni-utgaven av Sound Arguments, et månedsmagasin med tittelen "The U.S. Democratic Party's Plan for LGBT".
Det er ingen overdrivelse å si at denne artikkelen er en av dem som har satt en milepæl i den japanske etterkrigsdebatten.
Samtidig er det sjokkerende at de fleste japanere, inkludert meg selv, var helt uvitende om fakta i artikkelen.
Det finnes ikke noe så fantastisk som pressefrihet i japanske medier. Det finnes bare frihet til ikke å rapportere.
Jeg oppdaget nylig en tweet fra en person som sa det best.
Denne artikkelen viser at han traff spikeren på hodet.
Hvis japanske massemedier var en gruppe ekte journalister, ville de ha fortalt offentligheten nøyaktig hvordan LHBT-loven ble vedtatt, altså hva regnbuebevegelsen handlet om.
Selv har jeg skrevet i denne spalten om hvordan jeg ble opprørt da jeg så hvordan USAs ambassadør Emanuel åpent (og uten blygsel) presset på for å få vedtatt LHBT-loven underveis i prosessen.
Jeg visste ikke at han var en avskyelig og tåpelig mann, men jeg oversatte artikkelen ovenfor til engelsk og la den ut på den amerikanske ambassadens nettside.
Som det sømmer seg for en smålig og vulgær skurk, begynte han, så snart han ble plassert på ambassadørens kontor, å snakke om hvor fantastisk Japans undergrunnsbaner er, hvor fantastisk lyntoget er osv. eller "lyntoget er det beste" eller "Japans teknologi er den beste" og så videre, som om han var en ekte japanofil.
Jeg kunne ikke vite hva han egentlig mente, men han hadde lett for å lure meg.
Det er nå åpenbart at denne mannen er en ren rasist fra GHQ, som fortsatt var i live i 2023.
Gjennom denne mannen og Bidens oppførsel "transcenderte" jeg lavheten til det amerikanske demokratiske partiet.
Jeg så en rapport om hva demokraten og den beryktede anti-japanske aktivisten Mindy Kotler sa under høringen.
I denne spalten var jeg den første til å påpeke det latterlige og løgnaktige i Toyota-bashingen.
Seriøse lesere vil vite at jeg påpekte det amerikanske demokratiske partiets lavmål da jeg så den GHQ-lignende respektløse atmosfæren i holdningen til transportministeren for det demokratiske partiet i USA som besøkte Japan den gang.
Første gang jeg så noe slikt som Regnbuemarsjen, var da jeg nylig satt på en buss på en spasertur i Kyoto.
En liten gruppe mennesker marsjerte på en pseudomoralistisk måte, ikke noe vakkert syn, mumlet jeg til en venn.
Jeg trodde det var en venstreorientert aktivistbevegelse ledet av kommunistpartiet, akkurat som protestene mot atomkraft, og jeg tenkte ikke så mye over det.
Men jeg ble virkelig overrasket og forferdet over hvordan situasjonen hadde utviklet seg.
Som du vet, skrev og sendte jeg ut en artikkel der jeg feller en endelig dom over Kishida.
Det følgende er Daigo Matsuuras artikkel.
Den 12. mai, på et fellesmøte mellom spesialkomiteen for seksuelle minoriteter og kabinettets første underkomité, besluttet LDP å gi underkomiteens leder i oppdrag å svare på det reviderte lovforslaget om å fremme LHBT-forståelse.
De deltakende parlamentsmedlemmene uttrykte imidlertid motstand mot lovforslaget og sa at det ikke kunne overlates til formannen når mer enn halvparten av dem var imot det.
Selv om endringsforslaget endrer formuleringen "diskriminering skal ikke tolereres" til "det skal ikke forekomme urettferdig diskriminering" og erstatter "kjønnsidentitet" med "kjønnsidentitet", er det uklart hva definisjonen av diskriminering er. Det er bare en japansk oversettelse av samme kjønnsidentitet, enten det er kjønnsidentitet eller kjønnsidentitet. Det er uklart om den selvbeskrevne kjønnsidentiteten er et kjønn eller en kjønnsidentitet. Det står at det bare er en bekymring for at folk vil gå inn på kvinneområdet i henhold til sitt selvidentifiserte kjønn.
Forslaget ble imidlertid høytidelig og enstemmig godkjent av styret 16. mai og ble lagt frem for parlamentet 18. mai, før G7-møtet.
Venstreorienterte LHBT-aktivister er derimot sterkt imot dette i motsatt forstand.
Den 16. mai arrangerte de en demonstrasjon med tittelen "LGBTQ Ten Urgent Diet - Protest against the Backtracking of the LGBT Bill" i Representantenes hus, og hevdet at LDP-lovgivernes uttalelse om at lovforslaget "allerede var godt nok gjennomarbeidet" betydde at det var et gammelt lovforslag.
Hvem vil dra nytte av det reviderte lovforslaget om fremme av LHBT-forståelse, som verken ønskes velkommen av høyresiden eller venstresiden?
Bak kulissene kan vi se USA.
Noen vil kanskje huske at USAs ambassadør til Japan, Emanuel, som er medlem av det amerikanske demokratiske partiet, ofte uttaler seg om Japans LHBT-politikk via Twitter-kontoen sin.
Siden han tiltrådte, har han aldri gått glipp av å ta opp Japans mest fremtredende LHBT-feiring, Tokyo Rainbow Pride.
Det er han som gjentatte ganger har uttalt at Japan er et bakstreversk LHBT-land.
Noen har uttrykt forargelse over hans kolonialistiske, verdiladede holdning og sagt: "Dette er GHQ fra Reiwa-perioden."
Men dette er ikke noe nytt.
Den amerikanske ambassaden står bak fremveksten av LHBT-bevegelsen i Japan.
Herfra vil jeg gjerne snakke om "U.S. LGBT Global Strategy" som jeg, som homofil mann, har opplevd på nært hold.
Rekruttering ved den amerikanske ambassaden
I august 2013 inviterte det amerikanske utenriksdepartementet forfatteren til å besøke USA.
Formålet var LHBT-opplæring.
Det var en del av International Visitor Leadership Program (IVLP). Dette karakterutvekslingsprogrammet har eksistert siden 1940 og var det første LHBT-opplæringsprogrammet som ble inkludert under Obama-administrasjonen.
Blant de fire medlemmene som ble valgt ut til den første klassen, var Gon Matsunaka, en tidligere Dentsu-mann som spilte en viktig rolle i statsminister Fumio Kishidas unnskyldning i februar i år, samt Haru Ono, en av saksøkerne i søksmålet om likekjønnet ekteskap i Tokyo tingrett, som er lesbisk og representant for Nijiiro Kazoku, og senere Mamako Ido, som er godt kjent for spørsmålet om statsløshet. (tidligere medlem av Representantenes hus og heterofil kvinne), som senere ble kjent for sitt arbeid med statsløshet.
*Disse tre personene var også nye for de fleste japanere.
I tre uker reiste vi rundt i USA, spiste og sov sammen og diskuterte fremtiden for LHBT-personer i Japan.
På det tidspunktet var jeg så glad for å bli valgt ut som en av de fire representantene for Japans LHBT-miljø, og jeg var så uvant med å bo i utlandet at jeg ikke tenkte så mye over det.
I ettertid ser jeg likevel at det var et opplæringsprogram som bød på mange merkelige overraskelser.
For det første dekket det amerikanske utenriksdepartementet alle reise- og hotellutgifter.
I tillegg fikk jeg et kontantkort til å dekke levekostnadene mine.
Jeg forsto ikke hvorfor jeg ble behandlet så sjenerøst, siden midlene kom fra amerikanske skattebetalere.
Det er uklart hvordan forfatteren ble valgt ut.
En dag ringte plutselig den amerikanske ambassaden til kontoret i Diet og sa: "Du er utvalgt.
Noen dager senere inviterte Ido, som også var blitt valgt ut som praktikant, meg til en karaokebar, der jeg møtte en ung kaukasisk mann som var ansvarlig for å velge ut deltakerne.
Han var ganske kjekk og snakket flytende japansk.
Han fortalte at hans siste jobb i Japan var å rekruttere forfattere.
Deretter dro han tilbake til USA, og jeg ble fortalt at han tilhørte et japansk språksenter.
Herr Ido sa at han "sannsynligvis var fra CIA".
Merkelige ting skjer, og ved en anledning traff jeg ham i badstuen på favorittstudioet mitt.
Det er ikke mulig å bekrefte om dette var en tilfeldighet, men det kan være at han sjekket mine daglige aktiviteter.
På sosiale nettverkssider kritiserte kritikeren Ukeru Magosaki oss og sa at "å bli med i IVLP gjør deg til en hund av Amerika", men forfatteren bagatelliserte og sa: "Nei, det er ikke sant."
Ti år senere viste det seg imidlertid at Magosakis intuisjon var helt riktig når det gjaldt LHBT-loven.
Tre nøkler for å flytte samfunnet
Så hva slags opplæring fikk forfatterne i USA?
Det er hvordan man styrer et samfunn.
Ifølge Timothy Kane ved George Washington University har USA endret verden på tre måter.
For det første har de brukt media, ikke nyheter, men dramaer som direkte påvirker folks følelser.
I Japan har det vært en økning i antall dramaer med LHBT-personer i hovedrollen, og nesten alle er overvåket av LHBT-aktivister.
Det har blitt vanlig å fjerne uttrykk som strider mot LHBT-ideologien og kanalisere dem inn i det verdensbildet de ser for seg.
Det andre er rettssaker.
I USA har det raskt blitt satt i gang søksmål for å slå ned LHBT-motstand.
Rettsvesenets makt er enorm.
Leserne er kanskje klar over at Japan følger etter, blant annet med søksmål om likekjønnede ekteskap og søksmålet om kvinnetoalettet som ble anlagt av en kvinnelig transperson ansatt i økonomi-, handels- og industridepartementet (METI).
For det tredje har man forsøkt å øke antallet "allierte" (LHBT-støttespillere).
Seksuelle minoriteter er en minoritet i antall uansett hvor langt de går.
For å få politisk makt må de skaffe seg heteroseksuelle allierte som støtter LHBT.
I denne sammenhengen finnes det liberale, som på en eller annen måte blir LHBT-personers stemme og anklager dem for diskriminering, selv om de ikke selv er involvert.
Professor Kane understreker også behovet for å involvere feminister.
Han sier: "For å vinne våre rettigheter trenger vi allierte. Det er en kamp. Wonder Woman pleide å være et symbol på kvinnefrigjøringsbevegelsen. Men nå er hun blitt et symbol på LHBT-bevegelsen. Hvis vi ikke samarbeider, blir vi ikke en kraft å regne med", sa han.
Medlemmene som deltok i workshopen, utviklet denne strategien sammen med japanske aktivister, og antallet deltakere i Rainbow Pride, som hadde nådd et tak på rundt 7000 frem til 2013, har økt og ligger nå på rundt 200 000.
I Yoyogi Open-Air Concert Hall, der paraden startet, talte flere amerikanske ambassadører, deriblant Caroline Kennedy, til publikum og inspirerte LHBT-bevegelsen i Japan.
LHBT-aktivister ble invitert til mottakelser på den amerikanske ambassaden, noe som skapte et globalt nettverk.
(Det finnes for øvrig også LHBT-nettverk i Nagatacho og Kasumigaseki, som jeg har deltatt i to ganger. (Det finnes for øvrig også LHBT-nettverk i Nagatacho og Kasumigaseki, som jeg har deltatt i to ganger).
Finansieringskilder: Donasjoner fra bedrifter
Hvordan skaffer de så penger til kampanjene sine?
Forfatterne besøkte Human Rights Campaign, en amerikansk menneskerettighetsorganisasjon.
Organisasjonen har hovedkontor i New York og er en stor organisasjon med rundt 150 heltidsansatte.
Inntektene ligger på rundt 50 millioner dollar i året.
Omtrent 8 % er donasjoner fra bedrifter.
Organisasjonen har en avdeling kalt Political Action Committee, som gir anbefalinger til LHBT-støttende kandidater og gir økonomisk støtte til ulike valg.
Den ansvarlige forteller: "I 2012 anbefalte vi rundt 100 personer, og 80-90 % av dem ble valgt. Vi brukte 2 millioner dollar, noe som er omtrent det samme beløpet hvert år det er presidentvalg.
I Japan har lhbt-aktivister de siste årene donert penger til lhbt-vennlige medlemmer av nasjonalforsamlingen, og de har gitt materiell og moralsk kampanjestøtte ved ordførervalgene. Fremdeles følges tilnærmingen fra USA.
Human Rights Campaign er også kjent for å reklamere for selskaper som er LHBT-vennlige.
Det minner for eksempel om Tokyu Kabukicho-tårnets kjønnsløse toaletter.
Work with Pride, som Matsunaka, en av LHBT-traineene, er leder for, utarbeider PRIDE-indeksen og evaluerer selskapenes LHBT-innsats.
Tokyu har fått den høyeste utmerkelsen "Gold" to år på rad.
Hva slags organisasjon som har fått utmerkelsen, er en match-pumping av organisasjoner som har fått denne "work with Pride"-opplæringen. Likevel, kanskje Tokyu kom på ideen om kjønnsløse toaletter fordi de ønsket å få mer ros av LHBT-aktivister. (Kjønnsblandede, kjønnsløse toaletter er svært upopulære fordi de ikke ivaretar kvinners sikkerhet, og Tokyu Kabukicho Tower har også fjernet "kjønnsløst" fra skiltingen og har nå bare "toalett").
Vi besøkte også "Victory Fund" i Washington, D.C. Denne organisasjonen er en betydelig politisk bidragsyter.
Denne organisasjonen gir også store politiske donasjoner, og i 2012 sendte den 68 % av sine støttede LHBT-medlemmer, eller 123, til Kongressen.
Jeg spurte hvorfor de samler inn så mye penger. Japans økonomi har stått på stedet hvil i mange år, og bedriftene har ikke krefter til å gi penger".
Den ansvarlige lo og sa: "Men vi tror vel ikke at dette er nok?". Han lo, men ble plutselig alvorlig og svarte: "Det er fordi folk står bak."
I USA, som er et kristent kulturområde, donerer folk som har gjort noe galt for å sone sine synder.
Hvis deres historie med overgrep mot LHBT-personer gjennom sodomilover og annet har ført til overdreven velvilje, er det ikke for LHBT-personenes skyld, men for deres egos skyld, fordi de ønsker å komme til himmelen, enten for egen del eller for å bli frelst.
Man skulle tro at noen som er i stand til å tenke litt komplekst, ville spørre: "Hvordan vil Gud dømme en slik egoisme?", men ingen slike stemmer høres fra det amerikanske samfunnet.
Hvem påvirket det promoterende kongressmedlemmet?
Hva skjedde med forfatterne etter at de kom tilbake fra utdannelsen i USA?
Med utgangspunkt i metodene de hadde lært i USA, brukte noen av dem media, noen rettssaker og noen bedriftsopplæring; de dro østover for å endre samfunnet.
I troen på at USA er fremtiden vi streber etter.
USA tvang oss ikke.
Det var et opplæringsprogram for å få oss til å handle på den amerikanske måten frivillig.
LHBT-bevegelsen i USA tok imidlertid en merkelig vending.
Under Biden-administrasjonen ble ideologien om transgenderisme (kjønnsidentitetsoverlegenhet) dominerende, og de som klaget over at transkvinner med penis invaderte rom kun for kvinner, ble beskyldt for å være rasister. Det kom til å true kvinners biologiske sikkerhet, som å bli gjort.
Ideen om at "jeg bestemmer mitt eget kjønn. Inngrep fra leger eller foreldre er diskriminerende" spredte seg raskt til Japan, noe som førte til en splittelse i det liberaldemokratiske partiet over et lovforslag for å fremme LHBT-forståelse.
Traineemedlemmene og vennene deres, som hadde vrangforestillinger om USA, påvirket tilhengerne av lovforslaget.
LHBT-aktivister er fulle av løgner.
Så hvorfor var det bare forfatteren som kunne gjenkjenne bedraget i det amerikanske demokratiske partiets lhbt-strategi?
Fordi det er så mange løgner i LHBT-aktivistenes uttalelser.
For eksempel uttalte LGBT Law Coalition på en pressekonferanse at usannheter som "Hvis det utvikles lover som respekterer seksuell legning og kjønnsidentitet, vil ikke menn bli stoppet på grunn av diskriminering hvis de går inn på kvinnebad og sier at de innerst inne er kvinner", truer livene til de involverte.
Fumino Sugiyama, nestleder i Tokyo Rainbow Pride, som holdt pressekonferansen, skrev imidlertid selv på Twitter at hun bruker et annet badehus enn det kjønnet som står oppført i familieregisteret.
I en tweet datert 17. juli 2013 skrev hun.
《Etter trening gikk jeg inn på badet og fant meg selv alene med Ebizo-san. Jeg tok meg friheten til å snakke med ham. Han sa: "Interessant! Jeg kommer til å skrive om det på bloggen min i dag! Jeg gikk ikke så rett på sak (ler). Ichikawa Ebizos blogg "There Was a Woman in a Man's Bath"》.
Mr. Sugiyama er tidligere medlem av det japanske kvinnelandslaget i fekting og en transmann som har fjernet brystene, men ikke de kvinnelige kjønnsorganene.
Han er sammen med en biologisk kvinne, men kan ikke få barn, så han får sæd fra sin gode venn Matsunaka (se ovenfor), og partneren blir gravid og føder barnet.
I utgangspunktet var planen at de to partnerne skulle oppdra barnet sammen, men underveis utviklet Matsunaka foreldrefølelser, og han har nå gitt ut boken "The Three of Us Became Parents".
Matsunaka har selvsagt andre homofile mannlige partnere.
Sugiyama gikk inn på et herrebad og møtte kabuki-skuespilleren Ichikawa Ebizo (nå Ichikawa Danjuro Shirasaru).
Den samme historien finner du på Ichikawa Danjuro Shirasarus offisielle blogg.
18. juli 2017 hadde Mameta Endo, en transaktivist som fysisk er kvinne, men som identifiserer seg som mann, følgende ordveksling på Twitter med en kvinnelig METI-tjenestemann som hadde saksøkt regjeringen for å ha brukt dametoalettet i departementet.
METI-tjenestemann《Hvorfor vil du ikke at Mameta-kun skal bruke herretoalettene generelt?》
Mameta Endo《Jeg antar at det er greit å være nervøs. Men jeg skal bruke herretoalettet.》
Det finnes mange slike tilfeller.
Påstanden om at transkjønnede ikke bruker baderom og toaletter som avviker fra kjønnet i folkeregisteret, er en løgn.
Denne METI-tjenestemannen har for øvrig en legeerklæring på at han har en kjønnsidentitetsforstyrrelse, men at han av helsemessige årsaker ikke kan få fjernet sine mannlige kjønnsorganer.
Noen sier at det er greit fordi det reviderte lovforslaget erstatter "anerkjennelse av egen kjønnsidentitet" med "kjønnsidentitet". Sett likevel at en person med diagnosen "kjønnsidentitet", som denne METI-tjenestemannen, nektes adgang til rom kun for kvinner på grunn av sine mannlige kjønnsorganer. I så fall vil han klage på at det er "urettferdig diskriminering".
Det er et velkjent faktum blant transkvinner at transmenn, enten de "anerkjenner sin egen kjønnsidentitet" eller "kjønnsidentitet", bruker kvinners bad og toaletter, og LGHT-loven kan være en godkjenning av deres oppførsel.
Venstreorienterte LHBT-aktivister kritiserer ofte Japan for å være et tilbakestående LHBT-land.
De sier at Japan henger etter og må ta igjen forspranget til utviklede land i Vesten.
Jeg mener imidlertid at dette ikke stemmer.
I USA blir LHBT-personer daglig skutt og drept, satt fyr på i hjemmene sine eller knivstukket i ryggen.
I dag har 36 delstater lisensierte fengsler for homoseksuelle, som behandler rundt 100 000 mennesker. (Fra filmen "Confessions of a Boy").
Hva med landet vårt, på den annen side?
Et søk på drapssaker begått av LHBT-personer gir bare ett treff.
"Homojakten" fant sted for 23 år siden, i februar 2000, i Tokyos Shinkiba Park, som på den tiden var det eneste Hatten Place (et sted der menn kan henge med menn for å ha samleie).
Det er det eneste tilfellet av denne typen som noensinne har skjedd.
Det vil vise seg at diskrimineringen er annerledes i Japan enn i Vesten.
I 2022 ble 51 transpersoner drept i USA, 14 i Europa og 0 i Japan.
Hvis LHBT inkluderes, er tallet mye høyere.
Når man sammenligner land der det finnes lhbt-lover, men der nesten 100 lhbt-personer blir drept hvert år, med land der det ikke finnes lhbt-lover, men der lhbt-personer sjelden blir drept, er det lett å se hva som er best for de involverte partene.
Da den nederlandske utdanningsministeren Deikhlagh ankom Japan, rapporterte liberale medier lystig om et intervju med ham der han sa at Japan burde lære av de nederlandske erfaringene.
I EU har det imidlertid vært en økning på 6 % i LHBT-diskriminering sammenlignet med for åtte år siden, og 43 % av respondentene i undersøkelsen fra 2019 opplever LHBT-diskriminering.
I stedet for å anvende lovene i kristne kulturer med solide forbud mot homofili slik de er i vårt land, må vi studere hvorfor massakren på LHBT-personer ikke skjedde i Japan og lage lover som passer til klimaet.
Noen mener at det i utgangspunktet ikke er nødvendig med LHBT-lover i Japan.
En av dem er Masaya Chiba, en homofil professor i filosofi ved Ritsumeikan-universitetet.
Ifølge professor Chiba er LHBT-lover som "sykkelparkeringsforbudslover".
Hvis det står et skilt som forbyr sykkelparkering, vil ingen parkere der.
Det er imidlertid bare noen som nøler med å parkere sykkelen på steder uten skilt.
LHBT-lover kan betraktes som en analogi.
Hvis en lov blir vedtatt, vil folk holde kjeft på den offentlige arenaen, men den vil ikke fjerne diskrimineringen i deres hjerter.
Det er ikke en sann forståelse. (Fra foredraget "Let's Think About Queer Politics in the Future: On the Plurality of Negativity")
Selv om LHBT-lover blir vedtatt, vil det være meningsløst hvis de bare reparerer overflaten og øker antallet mennesker som smiler vennlig.
Liberale bør huske argumentene de pleide å bruke.
