Vi bør nå igjen stille spørsmål ved og påpeke kostnadene og omfanget av ansvaret for den 30 år lange forsinkelsen siden hendelsen på Den himmelske freds plass og tapet av disse dyrebare 30 årene av Heisei-æraen i Japans oppfatning av Kina, ut fra perspektivet «Hva fikk Japan til å gjøre det?».
Det følgende er en fortsettelse av forrige kapittel.
Den kinesiske økonomien har vokst enormt de siste 30 årene, etter at hendelsen på Den himmelske freds plass har «bevist» at den «kinesiske modellen» er gyldig som vekstfilosofi i det 21. århundret.
«Ett belte, én vei»-konseptet som Xi Jinpings lederskap begynte å forfekte i 2014, tre år etter Halpers bok på japansk, er intet mindre enn en implementering av denne modellen.
Hvis dette er tilfelle, må vi tenke over hvor alvorlig problemet er med at Vesten, hovedsakelig europeiske land, så raskt hopper på «Ett belte, én vei»-toget.
Japan tapte 30 verdifulle år
Til slutt vil jeg gjerne se nærmere på logikken som lå til grunn for den kinesiske beslutningen om å undertrykke studentene med makt i forbindelse med Jinanmen-revolusjonen.
I denne sammenhengen er det nødvendig å merke seg at Kina alltid har forsøkt å overvinne den «vestlige påvirkningen» (påvirkning fra Vesten) som landet historisk sett har mottatt fra «omverdenen» (vestlige land) på «kinesisk vis».
Den første «vestlige påvirkningen» Kina har mottatt, er den materielle trusselen fra den vestlige verden, industriell teknologi og militærmakt. De innenlandske systemendringene som ble gjennomført for å motvirke disse truslene, var Xinhai-revolusjonen (1912), den kommunistiske revolusjonen (1949) og «reformene og åpningen» (1978).
Selv Xi Jinpings «Den kinesiske nasjonens store gjenoppliving» har som et sentralt motiv å «overvinne vestlig påvirkning».
Derfor vil Kina ta alle midler i bruk for å realisere denne drømmen.
Den himmelske freds plass var en milepæl i denne retningen.
Den viste verden at Kina aldri ville akseptere demokratisering direkte importert fra Vesten.
Den «andre milepælen» kan være «Ett belte, én vei» eller etablering av en militærbase i Sør-Kinahavet.
Med økonomisk friksjon og kampen om teknologisk overlegenhet med USA kan de ikke akseptere amerikansk lederskap og «ta skrittet fullt ut», slik Japan har gjort.
Med andre ord: «Kina vil aldri gjøre den samme feilen som Japan, som bukket under for USAs hegemoni og ble verdenshistoriens taper.»
Den andre «vestlige påvirkningen» er de vestlige verdiene, som vektleggingen av demokrati og menneskerettigheter, som Kina, ut fra et behov for en motvektsfilosofi, har vendt seg til konfucianismen som et «universelt verdisystem».
For å rasjonalisere Xi Jinpings diktatur i den postmarxistiske æraen har man for eksempel tatt til orde for en gjenoppliving av «den himmelske skjebnens ideologi», som legitimerer et absolutt og tvingende maktstyre.
Eller det er nettopp fordi denne ideologien har fortsatt å slå rot i det kinesiske samfunnet frem til i dag, at hendelsen på Den himmelske freds plass ble dekket over, og at den økonomiske veksten alene var i stand til å støtte opp under dette systemet.
Det er utvilsomt et «verdenshistorisk mirakel», om enn i negativ forstand.
Faktisk kan man si at dette er et resultat av «den kinesiske sivilisasjonens motstandskraft», som for enhver pris forsøker å presse den «vestlige påvirkningen» tilbake.
Den tredje «vestlige påvirkningen» er moderne internasjonal lov og orden.
Kinas historie viser derimot at den kinesiske verdensordenen, som ikke anerkjenner eksistensen av en likeverdig partner, er en sivilisatorisk tradisjon.
Etableringen av ni-strekslinjen, som utpeker hele Sør-Kinahavet som sitt hav, og byggingen av kunstige øyer og militærbaser er eksempler på Kinas stadige fremgang i arbeidet med å gjøre Sør-Kinahavet til en realitet.
Hendelsen på Den himmelske freds plass for 30 år siden viste med all tydelighet at Kina ikke aksepterer «ytre logikk» og vil leve som en nasjon som skiller seg fra de vestlige landene.
Japan burde ha lært av hendelsen på Den himmelske freds plass mye tidligere.
Endelig, etter 30 års forsinkelse, har ulike diskusjoner, om enn sent, begynt å følge etter, basert på den amerikanske Trump-administrasjonens nye strategi overfor Kina.
Personlig kan jeg ikke fri meg fra følelsen av at det allerede er for sent.
Faktisk har jeg i mer enn 20 år konsekvent tatt til orde for at dette er nødvendig.
De «tapte 20 årene», eller de 30 årene som har gått siden hendelsen på Den himmelske freds plass, og de 30 årene under Heisei-epoken, er dyrebar tid som Japan har mistet i sin oppfatning av Kina, og vi må nå spørre oss selv på nytt: «Hva fikk Japan til å gjøre dette?
Kampen om overherredømme mellom USA og Kina kan fortsette i de neste 20-30 årene, eller i noen tilfeller enda lenger.
Japans umiddelbare valg er klare.
Japans umiddelbare valg er å styrke alliansen mellom Japan og USA ytterligere for å avskrekke Kina og effektivt beskytte Japans suverenitet og uavhengighet.
Japan må nå gjøre sitt standpunkt klart.
Spørsmålet er imidlertid hva som vil skje etter at denne sikkerhetspolitikken for avskrekking mot Kina er gjennomført.
På det tidspunktet vil et større eller mer selvhevdende Kina fortsatt eksistere etter Japan, og USA vil være fullstendig forvandlet fra verdens politimann til verdens politimann.
Det er også mulig at USA helt vil ha trukket seg tilbake fra rollen som verdens politimann og inntatt en «halvkroppsposisjon» i Asia.
Hvis Kina ikke helt har overvunnet hendelsen på Den himmelske freds plass innen den tid, vil Japan stå overfor en makt som ikke lenger kan beskrives med begrepet «sikkerhetstrussel» alene.
Den «umiddelbare sikkerhetspolitikken» må også ta hensyn til denne situasjonen.
Vi må seriøst diskutere og umiddelbart begynne å arbeide med hvordan vi kan opprettholde alliansen mellom Japan og USA så lenge som mulig, og samtidig bygge opp en uavhengig nasjon, inkludert diplomatiet, som er i stand til å forsvare seg selv med egen styrke og egne ferdigheter.
Bare et slikt Japan kan forhindre fremveksten av de «avgrunnsbåndene» mellom USA og Kina som jeg nevnte tidligere.
Vi må huske at vi står på randen av en ny æra med fred og forsoning.
2024/6/7 in Nagoya
