Uansett, Matsuis syn synes å være en utmerket fremstilling av Nords intensjon om å sminke tvangsflyttingen av trøstekvinnene og sette den i sammenheng med bortføringssaken. ......
6. august 2019
Følgende er hentet fra månedsmagasinet WiLLs utgave denne måneden, med tittelen "Den koreanske halvøya" og "Problemet er ikke trøstekvinnene, men dagens sexslaver! " Det følgende er hentet fra arbeidet til Miki Otaka, som fortsetter å gjøre en utmerket jobb som en fremadstormende journalist, publisert i denne månedens utgave av WiLL.
Menneskerettighetsliberale!
Menneskerettighetsbrudd" skjer akkurat nå, akkurat der.
Alvorlige brudd på menneskerettighetene
Korean Future Initiative (KFI), en London-basert organisasjon som forfølger menneskerettighetsbrudd mot nordkoreanske kvinner og barn, har gitt ut en rapport om nordkoreanske kvinnelige avhoppere, "Sex Slavery: Prostitution, Cybersex and Forced Marriage of North Korean Women and Girls in China" (2019).
"Flertallet av de 200 000 nordkoreanske avhopperne som skjuler seg i Kina, er kvinner, og rundt 60 % av dem er sexslaver i tvangsekteskap og prostitusjonshuler etter å ha blitt utsatt for menneskehandel.
KFI startet et toårig forskningsprosjekt for å intervjue mer enn 45 ofre som bor i Kina og Sør-Korea.
Resultatet var at KFI rapporterte at de hadde avdekket mer enn 105 millioner dollar (ca. 11,6 milliarder yen) i årlig handel med nordkoreanske kvinner.
Noe av innholdet er så sjokkerende at vi nøler med å oversette det.
Sammenbruddet av Nord-Koreas illusjon om paradis hadde gradvis lekket til Japan siden utgivelsen av "The Frozen Republic: Nord-Koreas desillusjonsreise" (Aki Shobo) i 1984.
Hanmi-hendelsen, der en familie med nordkoreanske avhoppere stormet til det japanske konsulatet i Shenyang i Liaoning-provinsen i Kina i mai 2002, er fortsatt friskt i minne.
På slutten av 1990-tallet var det hungersnød, millioner av mennesker sultet i hjel, og i 1997 kom boken "North Korea's Hopeless Gulag" (bestselger) av den nordkoreanske avhopperen An Myong Chol.
Boken sjokkerte hele verden ved å avsløre de helveteslignende forholdene i konsentrasjonsleirene, som Ahn var vitne til.
Hvis bare FNs menneskerettighetskommisjon og andre organisasjoner hadde sendt et team av etterforskere for å ta menneskerettighetssituasjonen i Nord-Korea på alvor, kunne tragedien til de nordkoreanske kvinnelige avhopperne i det minste til en viss grad vært forhindret fra å eskalere i dag.
Likevel er det ubestridelig at den viktigste grunnen til at det internasjonale samfunnet ikke har viet denne saken oppmerksomhet, er eksistensen av menneskerettighetsaktivister i Japan og Sør-Korea, som har propagandert for trøstekvinnespørsmålet og diktet opp usannheter, samtidig som de har fungert som brikker i Nord og involvert det internasjonale samfunnet i saken.
De antijapanske aktivistenes synder
Jeg skal komme tilbake til deres fortjenester og ulemper senere, men hvorfor oppstår en slik bevegelse i Storbritannia akkurat nå?
En merkelig informasjonskrig mellom sørkoreanske konservative krefter og Nord-Korea utspiller seg bak kulissene i London.
Det hele startet 9. mai 2017, da Moon Jae-in, et medlem av den nordkoreanske retrettfraksjonen, ble innsatt som president i Sør-Korea.
Først ble bare KFI-logoen lastet opp på nettet 4. august 2017, og deres første rapport om nordkoreanske kvinnelige avhoppere ble publisert i mars 2018.
Gitt at rapporten ble publisert på omtrent åtte måneder, ble organisasjonen antatt å ha blitt lansert raskt.
Det er ikke til å nekte for at de kan ha begynt å dekke tragedien med de nordkoreanske kvinnelige avhopperne som en avledningsmanøver, i frykt for at innsettelsen av Moon-administrasjonen skulle spre skammen over Sør-Korea, inkludert Rai Dai Han-saken, i Europa.
For hvis de hadde ønsket å engasjere seg i menneskerettighetsaktiviteter for å hjelpe nordkoreanske avhoppere, ville de ha startet mye tidligere.
I Japan har det siden 1998 eksistert en organisasjon kalt "North Korean Refugee Relief Fund", og dens representant, Hiroshi Kato, har overvunnet språkbarrieren og risikerer fortsatt livet for å drive hjelpearbeid til tross for at han tidligere har blitt arrestert i Kina.
Vi spurte Kato om KFI.
Jeg spurte henne om KFI. "Jeg tror ikke denne organisasjonen har noen lang historie når det gjelder å arbeide med kvinners menneskerettigheter i nord. Det er mulig at selve forskningsrapporten er laget på oppdrag fra en sponsor, og kanskje er den en del av en ordkrig", sa hun og nikket.
Jeg tror i hvert fall at "Justice for the Lai Dai Han" har oppstått som en motsats til KFI.
Det er en privat organisasjon som ble grunnlagt 12. september 2017, etter oppfordring fra den britiske borgeraktivisten Peter Carroll.
"Lai Dai Han-statuen" ble avduket 10. juni 2019.
Tidligere utenriksminister Jack Straw har også vært med i organisasjonen siden oppstarten.
Lai Dai Han er en hendelse der koreanske tropper som var involvert i Vietnamkrigen, voldtok og massakrerte vietnamesiske kvinner i regionen, og det sies at tusenvis til 30 000 raseblandede barn ble født og etterlatt som et resultat av voldtekten.
Det var det venstreorienterte koreanske mediehuset Hankyoreh 21 som var først ute med å rapportere om dette i 1999.
Det faktum at veteraner, opprørt over reportasjen, gikk til angrep på Hankyoreh, viser at temaet har vært tabubelagt i Sør-Korea i mange år.
Den pro-nordkoreanske organisasjonen Para-Taekyeo, som har reist statuer av trøstekvinner ikke bare i Sør-Korea, men også rundt om i verden, er for øvrig involvert i Lai Dai Han-saken.
Chong Dae Hyup, som er medlem av den nordkoreansk-tilknyttede fraksjonen som har reist statuer av trøstekvinner ikke bare i Sør-Korea, men også rundt om i verden, er for øvrig involvert i Lai Dai Han-saken.
Derfor kan det hende at Nord deltar i prosjektet "Rettferdighet for Lai Dai Han".
I Sør-Korea har det de siste årene dukket opp konservative blant militære og universitetsprofessorer som føler seg truet av Moon-regjeringens ekstreme venstredreining.
Det er en velkommen utvikling for Japan, som uttrykker rettferdige synspunkter i spørsmål om trøstekvinner og verneplikt.
Dette betyr likevel ikke at Japan bør juble over situasjonen.
Hvis vi ser på den koreanske halvøyas historie, kan vi se at det alltid har vært Sadaejuui.
Vi må ikke glemme at dette skjer i en tid da Kina svekkes på grunn av handelskrigen mellom USA og Kina, og Japans tilstedeværelse i det internasjonale samfunnet øker.
Et bevis på dette er at i den perioden da Japan var svakt på knærne og tilbød meningsløse unnskyldninger og penger til koreansk propaganda, var det bare en håndfull koreanske forskere og intellektuelle som var i stand til å presentere informasjon om trøstekvinnespørsmålet fra et rettferdig perspektiv.
Siden Joseon-tiden har Korea vært et land der alle andre enn Yangban (den herskende klassen) er et null, og folk flest bryr seg ikke om andres tragedier.
I tillegg til situasjonen på den koreanske halvøya er de anti-japanske aktivistene i Japan et annet problem.
Den fremste av dem var avdøde Yayori Matsui, en tidligere reporter i avisen Asahi Shimbun.
Matsui grunnla VAWW RAC (Violence Against Women in War Research Action Center).
Hun organiserte også Women's International War Crimes Tribunal on Japan's Military Sexual Slavery (en skinnrettssak som ble holdt med innblanding fra blant annet nordkoreanske agenter).
Hun driver "Women's War and Peace Museum" i Nishi-Waseda i Tokyo.
Når man betaler 500 yen i inngangsbillett for å komme inn på museet, blir man møtt av en grotesk utstilling av ansiktet til Japans keiser, Hirohito, som krigsforbryter under andre verdenskrig, i tillegg til andre bilder av Hans Majestet keiseren.
Av plasshensyn vil vi utelate en detaljert forklaring.
Matsui brukte likevel listig nok rapporten om trøstekvinnene fra den første Asia-solidaritetskonferansen som ble avholdt i Seoul i 1992, til å presse statsministerens kontor i to hele dager for å få dem til å komme med Kono-uttalelsen.
Her er hva den tidligere Asahi Shimbun-reporteren Katsuichi Honda hadde å si om Matsui.
På sine eldre dager uttrykte Matsui sin dype fortvilelse over japanske mediers taushet om den internasjonale krigsforbrytertribunalet for kvinners seksuelle slaveri i Japan, og kom til og med med følgende kommentar.
Hun sa for eksempel: "Japanske medier har vært tause i sin dekning av bortføringene. Den japanske regjeringen bortførte tusenvis av 13- og 14 år gamle kvinner fra Korea og gjorde dem til "trøstekvinner", men rapporterte aldri om det.
Matsui døde 27. desember 2002, da hun ble eldre. Den 17. september samme år innrømmet Kim Jong Il offisielt overfor statsminister Junichiro Koizumi at bortføringene var nordkoreanernes verk.
På den annen side har de japanske og sørkoreanske regjeringene ennå ikke funnet bevis for tvangsekteskap av trøstekvinner, selv om begge regjeringer har undersøkt en stor mengde dokumenter.
Man kan lure på hva Matsui tenkte da han lyttet til Kim Jong-ils tilståelse på sykesengen.
Matsuis syn synes i hvert fall å være en perfekt representasjon av Nord-Norges ønske om å dikte opp en historie om tvangsutlevering av trøstekvinner og sette den i sammenheng med bortføringssaken. ......
Denne artikkelen fortsetter.
2024/6/26 in Osaka
