Kinas sanne natur: Et samfunn av mistillit født av løgner
— Et samfunn der "bare svindlere er ekte" —
Fra Kinas sanne natur av Kō Bun’yū (utgitt 31. januar 2020)
s. 131–138
◎Et samfunn av mistillit født av løgner
I et samfunn der "bare svindlere er ekte", er det helt naturlig at folk mister tillit til hverandre.
Sanne tillitsforhold kan ikke slå rot, og bare ensomme ulver overlever.
Kombinert med en selvsentrert tankegang, vokste det frem en sino-sentrisk verdensforståelse.
I en slik sosial struktur blir løgn en nødvendig betingelse for å overleve.
Denne mentaliteten ble et nasjonalt etos, og til slutt en nasjonal sjel.
Fra denne sosiale mentaliteten vokser det frem et atferdsmønster gjennomsyret av løgner.
Dette gjelder ikke bare det moderne Kina.
Helt siden oldtiden har Kina vært et samfunn preget av mistillit – så mye at det har utviklet seg til en tradisjonell kultur: "bedragets kultur".
Mencius, som levde tidlig i de stridende staters periode, forkynte læren om menneskets medfødte godhet (xing shan), ut fra medfølelse.
Men hans etterfølger Xunzi spurte: "Hvis menneskets natur er god, hvorfor trenger vi da utdanning?"
Han fremmet i stedet læren om medfødt ondskap (xing e).
Han Fei, Xunzis elev, forfattet klassikeren Han Feizi, som ofte kalles en "lære om menneskelig mistillit".
Verket tilbyr en usedvanlig rasjonell og konsekvent forklaring på menneskets natur.
At Han Fei kunne ha en så dyp innsikt i menneskeheten, 2000 år før Machiavellis Fyrsten, er intet mindre enn forbløffende.
Han må regnes som et vidunderbarn.
Kongen av Qin, Zheng (senere den første keiser), ble så fascinert av boken at han sa han kunne dø uten anger om han bare fikk møte forfatteren.
Den kinesiske historien jeg lærte i grunnskolen og videregående, handlet mest om hvem som drepte hvem – kriger og dynastiskift.
Jeg begynte å tro at historie rett og slett var "drapets historie", og pugget navn for prøvenes skyld.
I et samfunn av mistillit er ordtaket "en mann har sju fiender utenfor porten" for svakt.
Foran porten er det tigre, bak porten er det ulver.
Men det virkelig skremmende finnes bak døren, inne i huset.
For jenter er det enda verre enn for gutter.
Uten engang å gå utenfor døren, raser det kamper mellom familiemedlemmer.
Det er det mest skremmende av alt.
I det kinesiske samfunnet har klaner, religioner og såkalt "familieherredømme" eksistert i lang tid, og det tas for gitt at familiebånd er sterke.
Men sunn fornuft er ikke alltid god fornuft.
Når familien holdes som høyeste verdi, oppstår det ofte interne maktkamper mellom slektninger på grunn av interessekonflikter.
Det er helt vanlig.
Mange kjenner ordtaket "selv konen er en fiende".
Til syvende og sist er ektemann og hustru fremmede for hverandre.
I Kina oppstår det daglig konflikter mellom foreldre og barn, mellom søsken – til og med i kjernefamilien.
Faktisk, der hvor interesser kolliderer, er konflikt uunngåelig – selv mellom mor og datter eller far og sønn.
Et kjent eksempel er keiserinne Wu Zetian, som drepte sin egen datter for å bli keiserinne, og som også fikk sin egen sønn, kronprinsen, drept.
Tang-keiseren Zhongzong ble forgiftet av sin kone, keiserinne Wei, og deres datter, prinsesse Anle.
Selv mellom foreldre og barn kan man aldri senke garden.
Et enkelt påskudd kan gjøre hvem som helst til en trussel.
Fienden er ikke bare hustruen.
Når man leser kinesisk historie, blir det tydelig at slike brødre- og familiekonflikter ikke er sjeldne eller ekstraordinære – de er en nasjonal tradisjon.
Jo høyere sosial status, desto mer intense blir de interne konfliktene.
Av og til blir titusener trukket inn i dem.
Hele familier – opptil ni generasjoner – har ofte blitt utryddet.
Dette er både regelen og skjebnen i Kinas historie.
I Kina finnes det forfalskninger av alt – falske dokumenter, falske penger, falske vitnemål.
Til og med falske banker og forfalskede notater tilskrevet Zhou Enlai har dukket opp.
Det er ikke bare et samfunn fullt av forfalskninger –
det er også et land hvor det sies at "ingen embetsmann er ren".
Korrupte byråkrater som gjør nasjonal rikdom om til personlig eiendom finnes i det uendelige.
Ifølge regimets vennlige forskere utgjør dette noen prosent av BNP,
men i virkeligheten sies det å være så mye som en fjerdedel til halvparten av BNP.
Under slike forhold er det uunngåelig med mistillit mot myndigheter og mot andre mennesker.
Det finnes til og med et begrep for denne tilstanden der folk ikke vet hvem de kan stole på: mimang zheng (”forvirringssyndrom”).
Så mange kinesere lider av dette at man kan kalle Kina "landet med Mimang-syndromet".
Dette er en spesielt kinesisk sykdom, ikke relatert til marxistenes "fremmedgjøring av mennesket",
eller eksistensialistenes "tap av selvet".
Den synes snarere å stamme fra det kinesisk-buddhistiske konseptet meifa zi – "det finnes ingenting å gjøre med det".
På grunn av mistillit til både staten og samfunnet mister folk enhver form for lidenskap.
Dette fører til "de tre ikke-er": ingen interesse, intet ansvar, ingen motivasjon.
Overfor overveldende makt føler folk seg hjelpeløse.
Slagord som "reform og åpenhet", eller Maos rop om å "knuse de fire gamle" (gamle ideer, kultur, skikker og vaner) blir tomme ord.
Ikke engang guddommelige krefter kunne forandre dette landet.
Å måtte leve i et slikt land fører uunngåelig til mental sammenbrudd.
"Mimang zheng" er bare begynnelsen.
Det sies at rundt 35 millioner ungdommer under 17 år i Kina lider av psykiske lidelser.
Over 100 millioner mennesker i hele landet har allerede mentale helseproblemer.
I løpet av 10 til 20 år kan én av fire kinesere være psykisk syk.
I Nord-Amerika har det skjedd tragiske hendelser der kinesiske studenter har anmeldt sine verger eller skutt og drept samtlige medstudenter og professorer i laboratoriene sine.
I et samfunn der kamerater og kolleger stadig blir rensket ut,
slår frykten "neste gang kan det bli meg" rot i hjertene.
Selv en så intelligent mann som Zhou Enlai sies å ha levd med en tredelt personlighet – det han tenkte, sa og gjorde var helt forskjellige ting.
Likevel overlevde han bare som statsminister.
Under Mao Zedong var Zhou Enlai intet annet enn en slave.
I løpet av deres lange forhold manøvrerte han gjennom ti store interne partikamper (som nevnt ved den 10. partikongressen i 1973 etter Lin Biaos fall),
mens han rolig så sine nære kolleger Liu Shaoqi, Peng Dehuai og Lin Biao bli utrensket av Mao.
Forskere peker på følgende som typiske trekk ved kinesisk karakter:
indirekte tale, ytre lydighet med indre motstand, mistenksomhet, list, feighet, uærlighet og uansvarlighet, mangel på nysgjerrighet og passiv skjebneaksept.
Disse trekkene har trolig vokst frem under lange historiske og kulturelle forhold.
Hvorfor legger kinesere så stor vekt på "vennskap" – ikke bare med Japan, men med alle land?
Kanskje det er en paradoksal refleks av et samfunn preget av dyp mistillit.
I Kina, hvor man konsekvent har dyrket frem "vennlige personer" og "vennlige handelsfirmaer",
ligger definisjonsmakten over hva "vennskap" betyr alltid hos kineserne selv.
Når de først stempler deg som "uvennlig", blir gårsdagens venn dagens fiende.
Mao Zedongs eneste virkelige venner var naive japanere og eksentriske vestlige som Edgar Snow.
Det var trolig fordi han aldri visste når noen nær ham kunne skjære halsen over mens han sov.
Derfor sies det at han leste Fortellingen om de tre kongedømmene gang på gang i Zhongnanhai i Beijing,
mens han skjerpet sine strategier for neste politiske kamp.
I Kina, der selv foreldre og barn, søsken og ektefeller lever i konstant frykt for å bli angitt,
kan man ikke stole på staten, samfunnet eller andre mennesker.
Det eneste valget er å bli selvsentrert. Og fra det oppsto en sino-sentrisk verdensforståelse.
Dette etoset av menneskelig mistillit, overlevert gjennom årtusener, har blitt en nasjonal karakter og en nasjonalsjel.
Den unike kinesiske mentaliteten og atferden det har skapt, kan observeres ikke bare i historiske hendelser, men også i dagens hverdagsliv.
I Kina florerer vitser som disse – hver og en avslører hvor dypt mistilliten sitter:
☆ Når man hører "kvinnelig sekretær for partifunksjonær" → tenker man straks "elskerinne".
☆ Når man hører "anti-forfalskningskampanje" (打假 da jia) → tenker man "falsk kampanje" (假打 jia da).
☆ Når man hører "forretningsmann" → tenker man "svindel".
☆ Når man hører "embetsmann" → tenker man "bestikkelser".
☆ Når noen "jobber hardt" → tenker man "har kontakter" (guanxi).
☆ Når man hører "byggeprosjekt" → tenker man "korrupsjon".
☆ Når man hører "badstue" → tenker man "sexmassasje".
☆ Når man hører "underholdningssted" → tenker man "prostitusjon".
☆ Når man hører "korrupt embetsmann" → tenker man "elskerinne".
☆ Når man hører "rik kvinne" → tenker man "sponsor".
☆ Når man hører "date med kvinne" → tenker man "sex".
☆ Når man hører "studietur til utlandet" → tenker man "sightseeing".
☆ Når man hører "stor prestasjon" → tenker man "fabrikkert".
☆ Når man hører "folkets uro" → tenker man "iscenesatt show".
☆ Når man hører "frivillig" → tenker man "betalt for å delta".
☆ Når man hører "legemiddelsalg" → tenker man "tilbakebetaling/kommisjon".
☆ Når man hører "forretningssuksess" → tenker man "skatteunndragelse".
Et samfunn bygd på mistillit handler ikke bare om mistillit til myndigheter –
det gjennomsyrer hele samfunnet, venner og til og med familien.
Fordi ytre hensikter og sanne motiver ofte ikke stemmer overens,
betrakter folk alt med skepsis.
Til slutt forestiller de seg alltid "den skjulte sannheten" bak det de ser.
Sun Yat-sen sa en gang med sorg:
"Det kinesiske folk er som en skål med løst sand."
Han ble ikke stolt på av sine kolleger, ei heller av samfunnet.
Så det er ikke rart at han sukket slik.
Selv Mao Zedong ble nesten forrådt av sin "nærmeste våpenbror", Lin Biao.
Å stole på kamerater er å være en narr.
Hver eneste kineser som har opplevd slike realiteter vet:
enten befolkningen er 1,4 eller 1,6 milliarder –
i et samfunn av mistillit blir de uunngåelig bare "en skål med løs sand".
(Fortsettelse følger)
