Den betydelige utviklingen av den kinesiske økonomien var i utgangspunktet takket være Japan.
Likevel har de ikke lenger en fremtid hvis de ikke setter pris på det og ser ut til å tilskrive det hele til KKP.
30. november 2019
Følgende er fra Kimindo Kusakas seriespalte, «Tips for Prosperity», med tittelen statsminister Abes metode brukt for å vinne uten å slåss, som dukket opp i 26. november-utgaven av månedsmagasinet WiLL.
Da Lee Teng-hui var ordfører i Taipei, skapte han parker hver hundre meter som en del av byens byplanlegging.
Det vokste store grønne trær der, og det var matboder hvor suppe og ris ble tilberedt foran deg og servert til deg.
Taipei-kvinner, frigjort fra å måtte ta seg av frokosten, gikk på jobb og jobbet hardere enn sine mannlige kolleger, og de trodde at den taiwanske økonomien var i ferd med å gjøre store fremskritt.
Det var virkelig en endring i måten folk jobbet på.
Men det taiwanesiske folket fortalte meg at dette var noe japanerne hadde lært dem på førstehånd, og at de ikke hadde noen anelse om hva som ville skje med dem når japanerne dro.
Jeg trodde taiwaneserne ville bli glade for å vise frem sin sanne natur og bygge en enorm bygning, men jeg trodde det ville være frekt og pekte på det faktum at himmelen i Taipei var fylt med eksosgasser fra amerikanske biler. "Det er bedre å bli kvitt dette først," sa jeg.
Jeg fortalte ham at han tok kvelertak på seg selv ved å forby import av små japanskproduserte biler, som er foran Muskie Acts utslippsbestemmelser, men han så ikke ut til å forstå at folk er glade i å kjøre amerikanskproduserte biler.
Imidlertid skjønte de snart at de tok feil og kjørte bare japanske biler.
Da jeg så dette, innså jeg at "verden til slutt vil bli japanisert.
På samme måte trodde jeg at Xi Jinping snart ville komme til en blindvei.
Jeg følte at Xi til slutt ville selvdestruere på grunn av hans enormt store ord.
Folk med makt må lære seg å være forsiktige med å sette bremsene på ideene sine, men det er de færreste som liker det.
De fleste prøver å samle mer kraft og bygge tårn som reiser seg til skyen.
Folkerepublikken Kinas vellykkede etterkrigsrevolusjon og nye grunnlov som erklærer landnasjonalisering er gode eksempler.
Likevel, selv om det kunne gjøres på papiret, tok det mye arbeid å forestille seg hva som ville skje utover det.
Det er en gresk myte om en mann som ba gudene om å gjøre alt han rørte ved til gull, noe de gjorde, men til og med datteren hans ble en bronse- eller gullstatue, og han fikk panikk og ba dem om å gi slipp på spørsmålet hans.
Når jeg ser på Kinas nåværende byggeboom som startet med nasjonaliseringen av land, føler jeg at dette virkelig er tilfelle.
Landbruk avhenger av hvordan landet brukes, noe som krever midler, teknologi og utsikter for markedet.
Kina har ingen av disse.
Det er ingen varighet i det som kan gjøres med allmektig autoritet.
De fleste japanere forstår dette, men noen gjør det ikke, og det ville være en massiv fiasko hvis japanere som ikke forstår dette og kinesere som ikke forstår det danner et partnerskap og gjør noe ut av grådighet.
Selv om kommunistpartiets embetsmenn blir nye grunneiere gjennom landnasjonalisering, vil de ikke kunne tjene penger hvis utbyggingsplanen er tull.
Som et resultat falt veksthastigheten i Kinas økonomi jevnt og trutt på grunn av en stor mengde ulønnsom utvikling.
Tidligere, hvis du bestilte "behold 8%", ville du få rapporter om 8% vekst, men nå går rapportene ned.
Det kan trolig være under 5 %.
Så Japan inntar en sentral scene selv i kombinasjonen av statsminister Abe og president Trump.
Ser man på EU og flyktningespørsmålet, har Europa falt i unåde, og bare Japan har makten til å lede verden.
Den betydelige utviklingen av den kinesiske økonomien var i utgangspunktet takket være Japan.
Likevel har de ikke lenger en fremtid hvis de ikke setter pris på det og ser ut til å tilskrive det hele til KKP.
Til syvende og sist vil Taiwan våkne opp og bestemme seg for om han vil slutte seg til Beijing eller Washington.
Japan kan ikke stå passivt.
Så hva vil skje?
Jeg tror Taiwan vil gå med Washington i stedet for Beijing, men så lurer jeg på hvordan Beijing vil reagere, og da tenker jeg på Japans svar på situasjonen.
Japan kan heller ikke stå passivt. Så hva vil skje?
Taiwan vil være mer på linje med Washington enn med Beijing, men hva vil skje med Beijing da, og hva vil skje med Japan?
Historien går tilbake til Japan, men i Japan overlates saker med utlandet til statsminister Abe alene.
Men så ville Japan bli et diktatur.
Statsminister Abe kan si at han ikke lenger kan bry seg om et slikt land.
Eller kanskje president Trump vil si det.
Hvis det skjer, vet jeg ikke om jeg skal kalle det en militær styrke eller noe som ligner på Balkan, men Japan vil ikke at det skal oppstå et slikt kaos i Asia, så Japan må si hva de vil før andre land gjør det.
Som et resultat vil Japan lede verden.
Det er store forventninger til Japan, men enseier kan komme gjennom metoden som brukes til å vinne uten å slåss.
Statsminister Abe gjør det allerede.
