Det følgende er et utdrag fra en artikkel av den økonomiske sikkerhetsanalytikeren Koji Hirai, som ble publisert i månedsmagasinet WiLL den 26. september i et trespalters format på sidene 98 til 105.
Også denne artikkelen beviser at han er en av de nasjonale skattene som Saicho har definert.
Den er et must å lese, ikke bare for japanske borgere, men også for folk over hele verden.
Krenkelser av luftrom og territorialfarvann, syv organisasjoner for japansk-kinesisk vennskap, parlamentarisk gruppe for japansk-kinesisk vennskap...
Hvorfor ikke lage en lov om kontraspionasje?
Vi trenger ikke en «rørledning til Kina» som bare suger oss inn ensidig.
Hva er det «egentlige formålet» med luftromskrenkelser?
Et Y9-fly fra den kinesiske Folkets frigjøringshærs etterretningsinnsamlingsfly krenket japansk luftrom nær Goto-øyene i Nagasaki-prefekturet i omtrent to minutter (26. august).
Dagen etter møtte den japansk-kinesiske parlamentariske vennskapsligaen, som hadde besøkt Kina, Zhao Leji, formannen for den stående komiteen i den nasjonale folkekongressen i Kinas kommunistiske parti.
De beklaget at Folkets frigjøringshær hadde krenket japansk luftrom og ba om at en gjentakelse måtte forhindres, men det var alt.
På møtet ble det besluttet at utvekslingen mellom Japan og Kina skulle styrkes, og at dialogen skulle fortsette.
Delegasjonen reiste hjem uten å komme med noen krav basert på Japans nasjonale interesser.
I politisk krigføring er det viktig å spre politisk propaganda.
Kina retter seg mot den politiske eliten i det landet de er ute etter.
Det er fordi de er i posisjon til å utøve makt og kan ta politiske beslutninger som direkte påvirker det kinesiske kommunistpartiets interesser.
Kinas politiske krigføring sies å gå utover de tre kampene (opinionskamp, mediekamp, psykologisk kamp og juridisk kamp) og enhetsfrontarbeid, og utføres ved å kombinere myke maktfunksjoner som desinformasjon og åpen og skjult mediemanipulasjon med statlige funksjoner som spionasje og voldelige operasjoner.
Fordi den foregår under overflaten, er den vanskeligst å analysere og oppdage, og det finnes ingen offentlig kjent informasjon.
Hva er opinionspåvirkning og mediekrigføring?
Propaganda spres til befolkningen i mållandet gjennom bakkenett, nettprogrammer, videoapper, filmer, bøker osv.
Målet er å påvirke den offentlige opinionen. De store japanske mediene rapporterte om inntrengningen i japansk luftrom på en måte som ga inntrykk av at det var en «uforsiktig feil» begått av Folkets frigjøringshær, med overskrifter som «Kinesisk militærfly krenker luftrommet, forsvarsdepartementet bekrefter for første gang, regjeringen protesterer på det sterkeste».
Målet var imidlertid å samle informasjon.
Når utenlandske militærfly krenker japansk luftrom, sender radaranlegg spredt rundt Kyushu ut radiobølger, for eksempel radarfrekvenser.
Ved å la informasjonssamlende fly krenke japansk luftrom forsøkte det kinesiske militæret å fange opp og samle inn informasjon som deres ubemannede luftfartøyer ikke kunne.
Denne informasjonen skulle deretter analyseres, og signaldataene skulle lastes inn i jagerflyenes deteksjonsradar og anti-radar-missiler, som deretter skulle brukes til å angripe radaren til japanske og amerikanske baser.
Hvorfor rapporterte ikke japanske medier dette til offentligheten? Strategien med en forent front er et av de «magiske våpnene» som skal brukes for å oppnå Xi Jinpings «kinesiske drøm».
Det tyder på at Kinas infiltrasjonsarbeid, opinionskrig og mediekrig når dypt inn i landet vårt.
En hemmelig organisasjon eroderer Japan:
I januar 2019 publiserte det amerikanske Defense Intelligence Agency (DIA) en rapport med tittelen «China's Military Power».
Rapporten avslørte at Political Department Liaison Bureau, som er en del av Central Military Commissions Political Work Department Liaison Bureau, driver «politisk krigføring» mot USA, Taiwan og spesielt Japan, og at de samler inn og analyserer informasjon knyttet til høytstående tjenestemenn i disse og andre land.
I juni samme år publiserte Russell H. Siu (Jamestown Foundation) en rapport med tittelen «Preliminary Survey of Chinese Communist Party Influence Operations in Japan».
I rapporten definerer Siu politisk krigføring som «et sett av åpne eller skjulte virkemidler som brukes av en regjering for å påvirke andre regjeringers og samfunns oppfatninger, tro og handlinger for å oppnå nasjonale mål».
Han sier at det ikke er klarlagt hvilke metoder KKP bruker for å drive ondsinnet påvirkning mot Japan.
Han sier også at det er nødvendig å undersøke hvilke byråer og metoder som brukes i disse operasjonene, og hvor effektive de er når det gjelder å påvirke den japanske regjeringen.
KKP driver påvirkningsoperasjoner gjennom «enhetsfrontarbeid», som innebærer å påvirke, indoktrinere og mobilisere andre personer og organisasjoner enn KKP-medlemmer for å oppnå partiets mål.
Det kinesiske kommunistpartiets generalsekretær Xi Jinping har fokusert på enhetsfrontarbeid og brakt frem organisasjoner med en enhetsfrontorientering.
Den viktigste enhetsfrontorganisasjonen er China Peace and Reunification Promotion Council, eller CCPPR, som er direkte underlagt KKPs avdeling for enhetsfrontarbeid.
Rapporten nevner navnene på noen av de underordnede organisasjonene som er aktive i Japan, deriblant All Japan Chinese People Promotion China Peace and Reunification Association, All Japan Overseas Chinese and Chinese People China Peace and Reunification Promotion Association og Japan Federation of Overseas Chinese and Chinese People.
Under dekke av privat utveksling har disse organisasjonene som oppgave å styre den innenlandske diskusjonen i en retning som er gunstig for det kinesiske kommunistpartiet ved å skape en samlet front blant det japanske folket.
China Association for International Friendly Contact, ledet av Yang Wanming, er en organisasjon som driver eliterekruttering hovedsakelig gjennom utveksling mellom høytstående (elite-)personer i Japan og Kina.
Chinese People's Association for Friendship with Foreign Countries har et eget kontor for Japan-relaterte aktiviteter.
China Association for International Friendly Contact (CAIFC), som er tilknyttet den sentrale militærkommisjonens avdeling for politisk arbeid, utfører påvirkningsoperasjoner gjennom Kinas diplomatiske, nasjonale sikkerhets-, enhetsfront-, propaganda- og militære kanaler.
I Japan samhandler denne organisasjonen med ulike sektorer i det japanske samfunnet, blant annet religiøse grupper, arkitekter, kalligrafiforeninger og veteraner, og leder enhetsfrontoperasjoner.
Det har også blitt stilt spørsmål ved faren ved Konfucius-instituttene, som er kjent som det kinesiske kommunistpartiets «trojanske hest».
Det finnes 12 Konfucius-institutter i Japan (tabell 1).
I USA er det bekymring for den kinesiske ambassadens innblanding i studentgrupper, og den amerikanske kongressen har begrenset den føderale finansieringen av skoler som har akseptert opprettelsen av Konfutse-institutter.
Utenriksdepartementet har anerkjent «US Center for Confucius Institutes» i Washington, som fører tilsyn med Konfutse-institutter over hele USA, som et organ for den kinesiske regjeringen.
Ifølge US General Accounting Office har antallet Konfutse-institutter som er etablert ved amerikanske universiteter, sunket fra rundt 100 til mindre enn fem.
I Japan har vi imidlertid bare fått bekreftet at tre skoler er lagt ned.
Hva er grunnen til at Konfucius-instituttene, som blir sett på som en fare i USA, ikke stenges?
Hva er de «syv vennskapsorganisasjonene mellom Japan og Kina»?
Den kinesiske regjeringen anerkjenner offisielt syv organisasjoner som «japansk-kinesiske vennskapsorganisasjoner».
Den parlamentariske vennskapsligaen mellom Japan og Kina, som vi introduserte i begynnelsen av denne artikkelen, er inkludert i denne gruppen, som samlet kalles «De syv japansk-kinesiske vennskapsorganisasjonene».
・Japan-Kinas parlamentariske vennskapsforbund (leder: Toshihiro Nika)
・Japansk-kinesisk vennskapsforening (leder: Tokuichiro Utsunomiya)
・Japan International Trade Promotion Association (formann: Yohei Kono)
・Japansk-kinesisk forening for kulturutveksling (formann: Senji Kuroi)
・Japan-Kina økonomiske forening (formann: Kosei Shindo)
・Japan-Kina-foreningen (formann: Takeshi Noda)
・Japansk-kinesisk vennskapssenter (styreleder: Yuji Miyamoto)
La oss ta en titt på de syv formennene.
Toshihiro Nikai og Yohei Kono er velkjente Kina-vennlige politikere.
Tokio Utsunomiya er barnebarnet til Tokuma Utsunomiya, en politiker som er kjent for sin pro-kinesiske holdning.
Takeo Noda er også medlem av LDP og tidligere medlem av Representantenes hus.
Senji Kuroi er romanforfatter, og Yuji Miyamoto er diplomat og tidligere ambassadør i Kina.
I USA har både det republikanske og det demokratiske partiet reagert mot Nippon Steels oppkjøp av US Steel.
Noen mener at årsaken til dette er forholdet mellom Nippon Steel og Kina.
I den tidligere nevnte rapporten «China's Military Power» påpekte DIAM at den kinesiske regjeringen har brukt syv japansk-kinesiske vennskapsgrupper til å støtte sine operasjoner mot Japan.
Disse organisasjonene må betraktes med varsomhet, ettersom de har samarbeidet med det kinesiske kommunistpartiet, som styrer den autoritære staten Folkerepublikken Kina, for å utføre enhetsfrontarbeid i vårt frie og åpne land. I tillegg til disse frontorganisasjonene for det kinesiske kommunistpartiet finnes det også lokale organisasjoner i Japan som har bånd til organisasjoner som driver politisk krigføring i Kina.
Vi vil likevel ikke gå i detalj her på grunn av plassbegrensninger.
Hvis du nærmer deg disse frontorganisasjonene til det kinesiske kommunistpartiet på en uforsiktig måte, kan du havne i en irreversibel situasjon.
Infiltrering av den japanske politiske verden gjennom pro-kinesiske politikere
Infiltreringen av japansk politikk gjennom pro-kinesiske politikere begynte i 1949, da det kinesiske kommunistpartiet grunnla Folkerepublikken Kina.
«Japan-Kina Trade Promotion Parliamentary League» (Chu-Nichi Girei), forgjengeren til Japan-China Parliamentary League of Friendship, spilte en viktig rolle.
Chu-Nichi Girei hadde tette bånd til «Democratic Defense League», den største enhetsfrontorganisasjonen i etterkrigstiden.
Ryoichiro Miyazaki og andre som arbeidet i sekretariatet til Democratic Defense League, hadde tilhørt Fumimaro Konoes Showa Kenkyukai (Society for the Study of the Showa Period) sammen med Hidemitsu Ozaki, som hadde vært sovjetisk spion før krigen.
Etter krigen foreslo de for Kei Hashiashi, som var i ferd med å etablere Japan Association of Corporate Executives, at de skulle «knytte aktivitetene til Japan-China Trade Promotion Association til parlamentet for å lette embargoen mot handel med Kina og restriksjonene på reiser til Kina».
I mai 1949 ble Japan-China Parliamentary League etablert.
På den tiden var Japan under okkupasjon av GHQ.
Bedriftene lette etter måter å komme seg ut av etterkrigstidens lavkonjunktur på.
De kunne ikke frigjøre seg fra handelen mellom keiserriket Japan og Republikken Kina før krigen, og de manglet bevissthet om risikoen ved handel med kommunistiske land.
De kunne ikke ignorere handlingene til selskapene som var deres støttegrunnlag, og ikke bare venstreorienterte politikere, men også konservative politikere sluttet seg til Japan-Kina Parlamentariske Liga.
Den japansk-kinesiske parlamentsligaen styrket sin innflytelse i nasjonalforsamlingen ved å innlemme konservative politikere og knytte regjeringen til beslektede organisasjoner.
Den kinesiske regjeringen, som fokuserte på å få støtte fra det japanske folket gjennom antiamerikanske protester, begynte å verdsette den japansk-kinesiske parlamentarikerligaen ved å drive lobbyvirksomhet overfor den japanske regjeringen og oppheve restriksjonene på handelen mellom Japan og Kina.
Prototypen på økonomisk tvang.
I juni 1950 startet Nord-Korea Koreakrigen.
I mai året etter ble det vedtatt et lovforslag om å innføre en embargo mot Kina, og ingen medlemmer av Japan-China Parliamentary League tok til orde for handel mellom Japan og Kina.
Vendepunktet kom i 1952.
Japan gjenvant sin uavhengighet da San Francisco-traktaten trådte i kraft 28. april 1952.
Samme måned fikk premierminister Zhou Enlai informasjon om at tre medlemmer av det japanske parlamentet skulle delta på en internasjonal økonomisk konferanse i Moskva, den gang i Sovjetunionen, og instruerte delegasjonen fra Kina som var på vei til konferansen, om å invitere de tre parlamentsmedlemmene til å besøke Kina.
De tre var Hoshi Kei, medlem av Representantenes hus (fra partiet Den grønne vinden), Takara Tomi, medlem av Representantenes hus (fra partiet Den grønne vinden), og Miyakoshi Kisosuke, medlem av Representantenes hus (fra Japans demokratiske parti).
De tre takket ja til Zhou Enlais invitasjon, og etter å ha deltatt på den internasjonale økonomiske konferansen fløy de til Beijing sammen med sine to sekretærer, der de tok de første kontaktene med høytstående embetsmenn i den nyetablerte Folkerepublikken Kina.
I juni inngikk de den første privathandelsavtalen mellom Japan og Kina som representanter for den japansk-kinesiske handelsfremmende organisasjonen med China Council for the Promotion of International Trade.
Etter hvert som forhandlingene om våpenhvile på Koreahalvøya skred frem, sank etterspørselen etter krigsrelaterte varer i Japan.
På grunn av nedgangen i eksporten begynte enkelte i næringslivet å ta til orde for å gjenoppta handelen med det kommunistiske Kina.
I denne sammenhengen ble Japan-China Parliamentary League for the Promotion of Trade (Japan-China Parliamentary League) etablert (i 1952).
Den japansk-kinesiske parlamentariske ligaen hadde «lokale avdelinger i lokale forsamlinger» som den japansk-kinesiske parlamentariske ligaen ikke hadde.
Lokale forsamlinger i hvert prefektur og hver kommune dannet også parlamentariske ligaer, og Den japansk-kinesiske parlamentariske ligaen fikk innflytelse over hele landet gjennom disse parlamentariske ligaene.
Da våpenhvileavtalen for Koreakrigen ble undertegnet, oppfordret enkelte i det japanske næringslivet Japan til å ignorere risikoen ved å gjøre forretninger med kommunistiske land og i stedet fokusere på handel med Kina.
En delegasjon ledet av lederen for Japan-China Parliamentary League og China Council for the Promotion of International Trade undertegnet den andre handelsavtalen mellom Japan og Kina.
På tross av innvendinger fra USAs og ROCs regjeringer undertegnet statsminister Ichiro Hatoyama den tredje handelsavtalen mellom Japan og Kina, der det klart fremgikk at det skulle opprettes et handelsrepresentasjonskontor og inngås en betalingsavtale mellom de nasjonale bankene.
Da avtalen ble undertegnet, drev den japansk-kinesiske parlamentarikerligaen og dens lokale organisasjoner lobbyvirksomhet i nasjonalforsamlingen og andre organer for å få til et samarbeid.
Den fjerde kinesisk-japanske handelsavtalen ble undertegnet i mars 1958. I april året etter insisterte imidlertid Kina på å forlenge implementeringen av avtalen på ubestemt tid.
Den kinesiske regjeringen forsøkte å få den japanske regjeringen til å anerkjenne Folkerepublikken Kina ved å bruke de politiske klausulene som ble lagt til i den tredje kinesisk-japanske handelsavtalen og den fjerde kinesisk-japanske handelsavtalen.
Som svar utstedte den konservative regjeringen til statsminister Nobusuke Kishi en uttalelse om at Japan ikke hadde til hensikt å anerkjenne Kina.
Handelen mellom Japan og Kina ble avbrutt uten at Kinas håp om å etablere diplomatiske forbindelser ble realisert.
Japan-China Parliamentary League var den eneste organisasjonen som hadde undertegnet alle de private handelsavtalene mellom Japan og Kina.
Selv om handelen mellom Japan og Kina ble midlertidig avbrutt, kunngjorde Zhou Enlai, som følte et sterkt behov for privat handel med Japan, de tre prinsippene for handel med Japan.
Den private handelen mellom Japan og Kina ble gjenopptatt, men det var fortsatt slik at bare vennligsinnede handelsselskaper som var utvalgt av den kinesiske regjeringen, kunne delta i handelen.
Med tillatelse fra det kinesiske kommunistpartiet monopoliserte pro-kinesiske grupper de vennligsinnede handelsselskapene, og pro-kinesiske forretningsfolk tjente penger.
For pro-kinesiske forretningsfolk var fortjenesten de tjente uten å jobbe for den, som et narkotikum.
Japanske selskaper var misfornøyde med at visse selskaper fikk særbehandling i Kina, og dannet grupper i hver bransje og begynte å gjøre forretninger med Kina.
Prototypen på den økonomiske tvangen som Kina fortsatt bruker i dag, kan allerede sees.
Året etter at det ble opprettet diplomatiske forbindelser mellom Japan og Kina, ble Japan-China Parliamentary League for the Promotion of Trade dannet, som senere ble til Japan-China Parliamentary League for Friendship (1973).
Ligaens første president, Aichiro Fujiyama, ble første gang valgt inn i Representantenes hus ved parlamentsvalget i 1958 som kandidat for Det liberaldemokratiske partiet.
Som utenriksminister støttet han gjentatte ganger og samarbeidet om å fremme handelen mellom Japan og Kina.
I 1971 undertegnet Fujiyama, som leder for en delegasjon fra Japan-China Parliamentary League for the Restoration of Diplomatic Relations, en felles erklæring med Folkerepublikken Kina om at Japan-Taiwan-traktaten var ugyldig.
LDP straffet ham for dette, ettersom det ble ansett som forræderi mot staten.
Selv etter at han trakk seg tilbake fra politikken, var Fujiyama involvert i etableringen av diplomatiske forbindelser mellom Japan og Kina.
Den japansk-kinesiske parlamentariske vennskapsligaen
I tillegg til Fujiyama har Masayoshi Ito, Yoshiro Hayashi (far til Yoshimasa Hayashi), Masahiko Koumura, Yoshimasa Hayashi og Toshihiro Nika (nåværende president) vært presidenter i Japan-China Parliamentary Friendship League.
Medlemslisten til parlamentsgruppen er ikke offentliggjort, men de parlamentsmedlemmene som er kjent for å være tilknyttet gruppen, er vist i tabell 2.
Ifølge «Preliminary Survey on the Influence Activities of the Chinese Communist Party in Japan» var Tanaka/Takeshita-fraksjonen (Mogi) den mest innflytelsesrike pro-kinesiske fraksjonen i LDP i Japan.
Disse fraksjonenes innflytelse har likevel blitt svekket.
Andre politiske grupper som kan være utsatt for innflytelse fra det kinesiske kommunistpartiet, er New Komeito-partiet, de liberale fraksjonene i LDP (som Kouchikai) og gruppene i opposisjonskoalisjonen under ledelse av Ichiro Ozawa.
Vi kan ikke tillate at de fortsetter å infiltrere den politiske verdenen lenger.
Den nye regjeringen må vedta en lov om kontraspionasje umiddelbart.
