Det følgende er en artikkel av Masayuki Takayama som ble publisert i det månedlige abonnementsmagasinet Themis, som kommer ut den første dagen i hver måned og som jeg fikk levert hjem til meg i dag.
Artikkelen har tittelen «Se bestialiteten til amerikanerne som planla ‘operasjonen for å ødelegge Japan’i øynene.»
Denne artikkelen beviser også at han er den eneste journalisten i verden etter krigen.
Denne artikkelen beviser også at han er den som fortjener Nobels litteraturpris eller Nobels fredspris mest.
Den er et must å lese, ikke bare for det japanske folk, men også for folk over hele verden.
Asahi Shimbuns store synd å si at det japanske folket er de som burde være sinte over atombombens ødeleggelser
At ikke-hvite bør elimineres.
Hvis Japan ikke hadde kapitulert i august 1945, ville det amerikanske militæret ha startet en invasjon av det japanske fastlandet i november.
Navnet på operasjonen var ganske enkelt «Operation Downfall».
Det var alvor.
Først skulle 760 000 amerikanske tropper gå i land i Kagoshima, og i mars året etter skulle 1 160 000 tropper gå i land på Kujukuri-stranden og Shonan-kysten for å erobre Kanto-sletta.
Det var et omfang som langt overgikk de 1,3 millioner troppene som var involvert i landgangen i Normandie.
I landgangen i Normandie deltok også polske frivillige og soldater fra de franske koloniene i Tsjad og Algerie.
I Downfall-operasjonen sa MacArthur imidlertid at bare anglosaksiske soldater og offiserer skulle få delta.
Den britiske hæren hadde indiske og gurkha-soldater under sin kommando.
Det fantes også medlemmer av Chiang Kai-sheks kinesiske hær som arbeidet som leiesoldater i USA, men de fikk ikke delta.
Den sovjetiske hæren, som besto av slaviske folkeslag, ble også ekskludert.
Hva var årsaken til denne begrensningen?
Ingen snakket om det, men de hvite nasjonene hadde H・Spencers «teori om sosial evolusjon» i tankene.
Darwins lov om at den sterkeste overlever, gjaldt også for mennesker.
De hvite var de mest overlegne menneskene, og resten var laverestående raser som burde elimineres.
Så selv om de slavebandt og overarbeidet svarte mennesker eller utnyttet asiatiske land som kolonier, var det helt naturlig ut fra et sosialt evolusjonsperspektiv.
Japanerne dukket imidlertid opp på scenen på slutten av 1800-tallet.
De løste straks mysteriet med svartedauden, som hadde unngått den hvite rase i 500 år.
De skapte også en serumterapi som til og med løste stivkrampe.
Japanerne hadde også en utpreget sans for skjønnhet og kreativitet, og de var dyktige til å uttrykke dette.
Med japonismen hadde de en betydelig innvirkning på de hvite nasjonene.
I tillegg viste de stille japanerne overveldende strategi og tapperhet i krig.
De beseiret den sovende løven i Kina, nedkjempet verdens sterkeste russiske hær og senket alle de angivelig usenkbare panserskipene i Japanhavet.
Det rystet de hvites prestisje i grunnvollene, og til og med den sosiale evolusjonsteorien som rettferdiggjorde de hvites herredømme, kunne ha blitt omstøtt.
Særlig for amerikanerne, som utgav seg for å være velvillige kristne, men som gikk tilbake til gammeltestamentlig tid og misbrukte svarte slaver og drepte urfolk, fremsto japanerne som en insinuasjon av amerikanernes barbari.
«Ødelegg Japan» begynte med Theodore Roosevelt.
På fredskonferansen for den russisk-japanske krigen, som Japan vant avgjørende, hindret han Japan i å oppnå enten erstatning på én rubel eller én tomme territorium, og satte bremsene for Japans fremgang til stormakt.
Woodrow Wilson knuste deretter Japans forslag om raselikhet og styrket i stedet den hvite manns dominans i verden, og Harding oppløste den anglo-japanske alliansen og tvang Japan ut i isolasjon.
For å fullføre jobben lokket Franklin Roosevelt Japan inn i krig.
Planla å bruke Agent Orange og giftgassgranater
Planen om å tilintetgjøre Japan, som det tok et halvt århundre å sette ut i livet, var utarbeidet av hvite mennesker, og særlig av angelsaksere, og nå som de var blitt trukket inn i krigen, mente MacArthur at det var angelsaksernes rett å gjøre slutt på dem.
Japan var allerede på dødens rand, med knuste sverd og utslitte piler, men motstandsviljen hadde ennå ikke sviktet.
På Saipan, der bombardementet endret øyas form, ble 10 prosent av de amerikanske soldatene som gikk i land, drept eller såret.
Dette var flere døde enn på det hardeste slagstedet, Omaha Beach.
Utenriksminister Stimson sa: «Det er ingen grunn til å kjempe direkte mot en underlegen rase», og Chicago Tribune hevdet: «Vi kan bare kvitte oss med dem med giftgass (noe som er forbudt i henhold til folkeretten).»
Så det amerikanske militæret forberedte 6,5 millioner bomber fylt med fosgen og sennepsgass.
De begynte også å produsere 40 000 giftgassminer.
De planla også å bruke atombomber.
Femten av disse skulle overleveres under landgangsoperasjonen i november.
Planen ble endret, og de tre landgangsstedene på Nichinan-kysten i Miyazaki-prefekturet, inkludert Shibushi-bukten, ble på forhånd sprøytet med avløvningsmidler, slik at området ble helt skallet.
En annen bombe skulle slippes over den japanske hærens logistiske støtteenheter.
En tredje bombe ville bli sluppet over byene bak dem.
Når de amerikanske troppene gikk i land, ville de rykke frem over sletten som de tre atomvåpnene hadde skapt, og hvis det fantes overlevende tropper, ville de avfyre giftgassgranater mot dem for å nøytralisere dem alle.
De ville bruke Agent Orange, atombomber og giftgassgranater for å ødelegge det japanske forsvarssystemet.
På dette tidspunktet hadde USA en månedlig produksjonstakt på syv atombomber, så de planla å slippe til sammen 20 bomber over Shonan og Chiba da de gikk i land.
Det ville ha ført til at antallet amerikanske soldater og offiserer var nær null.
Men offisielt utbasunerte de at «2 millioner soldater og offiserer ville bli drept eller såret», uten å bruke giftgass eller atombomber.
Atombombene drepte 210 000 mennesker.
Japan hadde utkjempet flere kriger siden slaget ved Hakusukuri mot Tang-dynastiet.
Men det fantes ikke noe land som var så hensynsløst og sinnssykt som USA.
Kineserne brøt folkeretten uten å tenke seg om, og i stedet for å beskytte krigsfanger drepte de dem brutalt.
Men USA var så brutale at selv dette virket søtt.
De brukte giftgass, som er forbudt i henhold til folkeretten, for å drepe uskyldige sivile i slaget om Okinawa.
To måneder senere slapp de en atombombe over ikke-stridende og drepte 210 000 mennesker på et øyeblikk.
Japan kjente ikke USAs sanne natur.
Hans Majestet visste dette og aksepterte nederlaget.
Ellers ville Japan virkelig ha forsvunnet.
Fienden vi kjempet mot var for sterk.
Wataru Sawamura i Asahi Shimbun skrev en artikkel med tittelen «Hvem skal vi være sinte på?», der han gravde frem atombombingenes redsler og sa at de vi burde være sinte på, var «japanerne som startet krigen».
Ikke vær latterlig.
Hva er det å være glad for å håne japanerne som ble drept uten engang å se rett på amerikanernes brutalitet, men i stedet forsvare dem?