I tillegg hadde den amerikanske hæren så mange døde offiserer i krigen at de ikke engang hadde tid til å huske navnene på offiserene som hadde ankommet.
08. juli 2019
Følgende bok av Michio Ezaki er et historisk mesterverk.
Det er ingen overdrivelse å si at vi trenger å lese denne boken for å få kunnskap om Japan fra etterkrigstiden og frem til i dag.
Grunnlaget for det kinesiske kommunistmilitærets etterretningsoperasjoner mot Japan var dikotomien (som også ble adoptert av USA) ... skillet mellom regjeringen og folket, hvor folket har rett og regjeringen tar feil....
I morges spurte jeg min venn, en av Japans beste lesere: «Betyr holdningen til medier som Asahi og NHK at denne hjernevaskingen fortsetter?»
Han svarte: «Nei, det betyr at de allerede har spesialisert seg på det.»
Det følgende er hentet fra s. 216, men abonner gjerne på boken i din lokale bokhandel.
Det er ikke sikkert at du helt forstår betydningen av dette kapittelet hvis vi ikke introduserer det fra forrige kapittel.
Dette kapittelet er et must for alle japanere, spesielt okinawanere.
Kampen på Iwo Jima og Okinawa presset tilbake «politikken om betingelsesløs kapitulasjon
Som svar på USAs politikk om betingelsesløs kapitulasjon var japanerne fast bestemt på å utkjempe en total motstandskrig og å samarbeide med Sovjetunionen.
Dette kunne ha ført til at Sovjetunionen gikk inn i krigen mot Japan, og til Japans nederlag i revolusjonen.
Krisen ble løst ved hjelp av innsatsen til japanske generaler og sivile på Iwo Jima, Okinawa og andre steder.
Iwo Jima og Okinawa var viktige mål som skulle avgjøre om den amerikanske invasjonen av det japanske fastlandet høsten 1945 skulle bli en suksess eller fiasko.
I disse to slagene ble de amerikanske styrkene imidlertid møtt med hardnakket motstand fra de japanske troppene, og de fortsatte å delta i harde kamper som ble utkjempet til siste mann på slagmarken, med enorme tap som resultat.
Den 19. februar, umiddelbart etter Jalta-konferansen, begynte de amerikanske styrkene å gå i land på Iwo Jima, der de japanske troppene under ledelse av generalløytnant Tadamichi Kuribayashi befestet hele den 22 kvadratkilometer store øya.
Selv de øverstkommanderende i det amerikanske marinekorpset, som var stolte av sin tapperhet, ble målløse da de så de japanske styrkenes minutiøse forberedelser på rekognoseringsbilder fra luften.
De amerikanske styrkene, som hadde planlagt å innta øya i løpet av fem dager etter invasjonen, endte opp med å kjempe på liv og død i mer enn en måned.
De 20 000 japanske troppene på defensiven ble nesten fullstendig utslettet, men antallet tap blant de angripende amerikanske styrkene oversteg japanernes.
De japanske styrkene tvang de amerikanske styrkene til å blø.
Slaget om Okinawa var også et voldsomt slag som den britiske statsministeren Winston Churchill beskrev som «det mest intense og mest berømte slaget i militærhistorien». Krigen varte i nesten fire måneder, fra 1. april (da de amerikanske styrkene gikk i land på hovedøya Okinawa; landgangen på Kerama-øyene fant sted 26. mars) til 22. juni.
I løpet av denne perioden ble generalløytnant Simon B. Buckner, øverstkommanderende for de allierte styrkene i slaget om Okinawa, drept i kamp.
I tillegg mistet de amerikanske styrkene så mange offiserer i krigen at de ikke hadde tid til å huske navnene på offiserene som hadde ankommet.
I «Slaget om Kakazu», et tidlig slag i Shuri-offensiven, forsvarte de japanske styrkene et kupert område kalt Kakazu Highlands i nærheten av Futenma i 16 dager fra 8. april.
Ifølge en teori var det rundt 24 000 tap på amerikansk side (det finnes flere ulike teorier).
I slagene om Iwo Jima og Okinawa møtte det amerikanske militæret tapper og hardnakket motstand fra den japanske hæren, noe som resulterte i mange tap, og dette førte til økende krav blant amerikanske militære ledere om å «revurdere kravet om betingelsesløs kapitulasjon».
«Slaget om Okinawa endte med nok en overveldende seier for amerikanerne. Den japanske hæren ble utslettet, og hundrevis av fly og slagskip fra den keiserlige marinen ble ødelagt. Men da operasjonen var over, var det nesten ingen av amerikanerne som hadde deltatt i slaget som følte den minste eufori. De var fylt av angst og frykt for oppgaven som lå foran dem. Hvis det var så vanskelig å erobre en base på Ryukyus, hvor vanskelig ville ikke en invasjon av det japanske fastlandet være?»
Særlig på Okinawa arbeidet både militære og sivile, ikke bare soldater, men også embetsmenn og sivile, i fellesskap for å motstå invasjonen.
Dette førte til at man forventet sterk motstand ikke bare fra den japanske hæren, men også fra sivile i landgangsoperasjonene på fastlandet.
Junichiro Shoji, en ekspert på militærhistorisk forskning, påpekte også følgende på det internasjonale forumet for studier av krigshistorie i 2015 (sponset av det nasjonale instituttet for forsvarsstudier under forsvarsdepartementet).
«Til tross for de ufullstendige og mangelfulle forberedelsene til et avgjørende slag på det japanske fastlandet, var det største problemet for USA de mulige menneskelige tapene etter hvert som landgangsoperasjonen på japansk jord («Operation Downfall») ble nært forestående. Med andre ord var det store antallet gjenværende tropper og de forventede ballbrekkende angrepene en trussel. I tillegg sies det at rundt 35 % av de amerikanske styrkene som ble utplassert, ble drept eller såret i den bitre erfaringen med den japanske motstanden på Iwo Jima og Okinawa. Den 18. juni 1945 innkalte for eksempel president Harry S. Truman til et møte i Det hvite hus for å gjennomgå gjennomføringen av landgangen på fastlandet og de menneskelige kostnadene. Møtet var splittet, særlig på grunn av overvurderingen av tapstallene fra landgangen. William D. Leahy, stabssjef for den øverstkommanderende for hæren og marinen, og andre anslo at tapstallene for slaget om Okinawa lå på rundt 35 prosent, og at landgangen på fastlandet ville føre til lignende tap. De var derfor ikke optimistiske med hensyn til landgangen og argumenterte for å lempe på betingelsene for betingelsesløs kapitulasjon for å redusere tapstallene.»
I februar 1945 var «Weak Japan»-fraksjonen, som insisterte på betingelsesløs kapitulasjon, dominerende i den amerikanske regjeringen, men som et resultat av Japans kamper i slagene om Iwo Jima og Okinawa, ble stemmer som krevde en mykere holdning til betingelsesløs kapitulasjon, mer dominerende blant amerikanske militære ledere.
Det finnes de i Japan i dag som kaldt hevder at de japanske soldatene som døde i kampene på Okinawa, Iwo Jima og Peleliu «døde forgjeves».
Dette er imidlertid helt feil når man ser på hvilken innvirkning disse slagene hadde på det amerikanske militæret og Truman-administrasjonen.
Som den amerikanske siden erkjenner, førte de heroiske og dristige kampene på Okinawa og Iwo Jima til at USAs politikk om betingelsesløs kapitulasjon i stor grad ble presset tilbake.
Denne artikkelen fortsetter.
2024/8/18 in Fukuyama
